22.12.2007

confessions of a teenage alcohol-consumer


To dager med byturer… Jeg er sliten… En ting man oppdager etter å tilbringe mye tid på byn i Bergen er hvordan alle de miserable, falske og forferdelig motløse menneskene bruker alkoholen og det faktum at de sannsynligvis ikke treffer folkene rundt seg igjen, som en unnskyldning på å forsøke seg på de mest idiotiske ting. Og jeg er en av dem, jeg vet alt om dette. Når ble det logisk for en 60 år gammel mann å prøve å klå på bakdelen til en 18åring? Og hvorfor i alle dager tror kompiser det er greit å prøve å kysse deg, når de VET at det bare gjør deg ukomfortabel? Jenter danser som horer, gutter behandler dem som horer, menn går på unge jenter, kvinner danser folkedans til live-gitarmusikk… Alt i alt er hele by-konseptet fullstendig nedbrytende for kulturen, selvrespekten, hjernecellene, og ender bare opp med hodepine som et lokomotiv med pms og fylleangst med hull i husken.

Og det at du ikke møter folkene igjen… det er totalt mislykket. Bergen er LITEN! Uansett hvor du går i denne byen møter du enten på noen du kjenner, noen du kjente en gang, eller noen du blir kjent med i fremtiden som tilfeldigvis husker dine utskeielser på dansegulvet med en stol. Og det er FLAUT! Ingen liker å innrømme at de ikke er perfekt, og ingen er så lite perfekt som en full person. Ingenting så usexy som en full jente.

Jeg tror jeg savner de gamle stundene med fester med kanskje 5 stykker på, dansing på møbler, og turer ut i naturen, lett brisen tilstand. Nå er det bare grøftefulle folk hvor enn du snur deg, og jeg må late vekselvis som om en kompis er broren og typen min, fordi hvis du har to bein, ingen penis og en puls, er du tydeligvis fair game for alle de fulle idiotene med tvangsforestillinger av at hans alkoholbefengte kjærlighet er AKKURAT det du trenger.

For ikke snakke om alle de dumme tingene jeg kan finne på å gjøre selv, telefoner burde blitt beslaglagt på begynnelsen av ute-kvelder, datamaskiner de-formatert, og Gud forby du møter en gammel ex. Spesielt hvis ex’n er edru. Du våkner neste morgen med en sterk trang til å begrave deg selv i dyner og aldri aldri komme opp, også leser du utboksen din og det synker inn, Oh. My. God. Og du innser at du aldri kan se diverse mennesker i øynene igjen. Med diverse mennesker mener jeg ex nr. 1, ex nr. 2, ex nr. 3, danskebåtmennesker, samt de ansatte på de forskjellige utestedene. When God made alcohol, he was going "mwahahhhaaaha!".

Straight Edge FTW!

19.12.2007

Jeg er et forbruker-menneske=)


DA var jeg ferdig med julepresanger! Evig lykke... Jeg var i byn i en og en halv time og kjøpte 16 julepresanger! =) Det er Power Shopping baby.


Må si det ble litt tungt etterhvert da. skjelver fremdeles litt i armene. Også var det sitte på gulvet i stuen i en time og pakke inn den norske forbrukerkulturen i masse pent gull og rødt og blått papir med bånd på=)


Bruk og kast eier, og kjøp og gi vekk er enda bedre<3



Se så flink jeg er!

17.12.2007

PRESANGER<3


Hvorfor skulle jeg absolutt blogge etter å ha drukket masse Erdinger? Det var jo ikke logisk... da man skal danse på bord, ikke sitte foran data... Menmen, var en fin bursdag, jeg er stoooor nå=) og se hva jeg fikk!
Lue og skjerf, utrolig deilig nå når det er brr brr ute.... Og jeg absolutt bestemmer meg for å vandre rundt og kjøpe julepresanger i brr brr...
elsk på lue... føler meg så bohem

15.12.2007

Erdinger <3


Dette har vært en fin bursdag =)


jeg er glad =)

13.12.2007

You are my sunshine...

Så solen skinner. Nå er det liksom vår. Hva er det egentlig med folk og det hele, ”Nei, det er jo så fint vær, smil litt!”? Hvorfor er det, at med en gang vi ser solen, så forventer alle at hele verden skal være i godt humør? At hele verden skal smile, og løpe gjennom blomsterenger mens de synger ”tralala”? Ok, for å være rettferdig forventer sikkert ”alle” at hele verden skal være lykkelig. Jeg er jo en del av alle. Forhåpentligvis. Og det må jo finnes flere mennesker der ute som ikke setter sol og ekstase i sammenheng.

Greit det er sikkert koseligere når det er lyst, himmelen er blå, og det ikke regner. Men det er et eller annet som gjør, at når du først er deprimert, så er det mye verre å være deprimert når det er sol enn når det regner. Her kommer vi tilbake til hele den ”sol = tralala” teorien. Vi er blitt flasket opp til å tenke at fint vær muntrer oss opp, og når du da er deprimert under blå himmel, så tenker du ”Å nei, nå må jeg være virkelig lei meg, når ikke engang solen kan få frem et smil”. Og du er sikkert ikke betydelig mer deprimert enn du var i går når det regnet. Jeg vedder på klar himmel og lange dager er grunnen til en god del selvmord og selvmordsforsøk oppigjennom tidene. Jaja, ingen har noen gang påstått at verden er et lett sted å leve. Ingen har engang påstått at det er et særlig godt sted å leve. Eller hvis de har det så har de sannsynligvis vært enten høy, full, eller ekstremt tåpelige eller rike mennesker. Eller alle sammen. Når jeg tenker meg om er nok det det mest sannsynlige.

Men uansett, det er ikke et godt sted, det er bare et sted. Og uheldigvis for de fleste mennesker kommer ikke verden med en brukerhåndbok. Ingenting som forteller oss hvilke knapper vi bør trykke på, hvilke ledninger som skal kobles sammen eller noe som helst om hva som skjer hvis du plugger ting sammen uten å ha avinstallert halve livet ditt først. Alt vi har når vi er tenåringer er våre foreldres, besteforelders og søskens erfaringer og råd. Og hvis de er ærlig med seg selv, så vet de at deres brukerhåndbokfrie liv ikke har vært de mest suksessfulle i verden, at de fremdeles desperat trenger veiledning eller i hvert fall en 24 timers kontakttelefon, og på sin side ikke har så mye ekstremt verdifullt å komme med til oss stakkars uvitende ungdommer.

”No man is an island” sa John Donne i sin Meditation XVII. Vel, kanskje ikke, men broene vi bygger fra oss selv og ut til verden er ikke stabile strukturerte ting. De er som oftest hengebroer bygget av sukkerspinn, og greit nok, sukkerspinn er nam, men til slutt kan vi ende opp med å spise opp broene før de har fått en sjanse til å solidifisere seg til noe mer permanent. Som sjokolade eller salt lakris. Og når det kommer til saken, så går vi gjennom livet alene. Et menneske er for seg selv inne i sitt eget sinn, uansett hvor mye du elsker, trenger eller tenker likt som en annen person, så er du til syvende og sist alene. Jeg sier ikke at alle bør sitte hjemme i en støvete liten leilighet fylt med katter, vi har følgesvenner gjennom livet, mennesker som gjør tilværelsen mindre ensom for oss, og som vi også er partnere for. Og broene kan bli sterke nok til å holde oppe en hel hær og et par tre elefanter. Men broer kan alltids brytes ned, det er alltid en sjanse for at menneskene du er glad i kommer til å forsvinne.

Så den eneste du kan vite at du kommer til å ha for alltid, den ene personen som aldri kommer til å forlate deg, verken frivillig eller under tvang, er deg selv. Og det de fleste mennesker aldri lærer å gjøre er å stole på seg selv, å greie seg alene, de er konstant avhengig av noen som står ved deres side, holder dem oppe, og forteller dem at de må være glad, det er jo så fint vær. Ja, det kan hende det er fint vær, og det kan hende du har ting å være glad for. Men hvis du aldri klarer å stå på dine egne to ben, å være glad når du er alene og det regner, som kommer det alltid til å komme en dag når personen som holder deg oppe, glipper taket, eller du glipper taket på dem.

Så bygg broer, men bare sørg for at du ikke synker hvis sukkerspinnet regner vekk en dag når solen ikke skinner.

Palestina-geit

Hvordan er man unik når alle er unik på akkurat samme måte som deg? Det er plutselig blitt in å være forskjellig, å kle seg annerledes, å tenke annerledes, og være… spesiell. Eneste problemet er at alle vil være forskjellig på samme måte. Palestina-skjerf. Fuck autoritetene. Converse-sko. Ta livet på sikt, ingen planer. Menneskene som hadde tilfeldig sex og spirituelle og sjelelige problemer var rebellene for tjue år siden. Ti år siden. Fem år siden. Nå er det så mange som går på antidepressive midler, røyker hasj for å ”rømme fra alt” (eller bare for å være kul, samme tingen), at det er blitt fullstendig hverdagskost. Du kan ikke gå inn på en videregående skole nå til dags uten å dulte borti en torturert sjel, som sikkert løp rundt i rosa Bikbok-klær før de ”oppdaget sin indre dybde”. Jada, guttene og. Herregud, guttene som absolutt skulle gå i pastellfarger for et par år siden, der har du moten fra helvete. Men uansett. Det er ingen respekt i å tørre å være annerledes lenger. Fordi alle er annerledes. På AKKURAT SAMME MÅTE! Og de få som skiller seg ut, og faktisk tør å være annerledes, vel… deres type annerledes er på langt nær så kul som James Dean-typen med motorsykkel og røff utside og men-egentlig-vil-jeg-bare-bli-forstått-innside. De som skiller seg ut nå er de få som ikke tror på sex før ekteskapet. De som sitter inne og gjør lekser og jobber hardt for å nå målene sine. De som fremdeles går med rosa Bikbok-gensere på videregående og syns det er såååååå kult! Men disse gjør vi narr av. Eller kanskje ikke de som gjør masse lekser, de syns vi mer synd på fordi de ikke har venner og ”ikke noe liv”. Men tingen er at de har et liv. Tror jeg. Det er bare ikke identisk til vårt liv. Sånn som Ludvig Holberg skrev om geitebukken som raket skjegget sitt. De er geitebukkene. Og det kommer sikkert en dag hvor resten av verden plutselig bestemmer seg for å innse hvor sinnssykt kult det er å rake skjegget sitt, og så er det frem med barberhøvel hele gjengen. Det vil si skolebøkene og de rosa genserne.

Tingen med klærne. Jeg husker for to år siden var det nesten umulig å få tak i Palestina-skjerf. Nå får du kjøpt det på Lene-V. Lene-V! Det er helt sinnssvakt. Og du får kjøpt dem i rosa. Ingenting imot fargen rosa, men Palestina-skjerf skal pokker meg være røde eller svarte. Og vent litt, joda, alt imot rosa, jeg liker ikke rosa, rosa skal bare finnes i kinnene etter en eller annen fysisk anstrengelse. Samme med Converse-skoene, de fillete buksene, de unike t-skjortene kjøpt på en obskur konsert med et fullstendig tåkete band ingen har hørt om. Alle har det. Jeg kjenner en gutt som klager over at han vil ha klær som ingen andre har, men likevel insisterer han på å kjøpe alle klærne sine på Carlings. Logikk hvor? Han er en skjeggete liten geit.

Du må ikke være den første eller den siste til å holde ved en trend. Da ser du liksom bare idiotisk ut for alle andre. Men hvis alle tenkte sånn hadde vi fremdeles vandret rundt i skinnfiller. Ok, vi hadde sikkert funnet en måte å lage syntetiske, mer funksjonelle skinnfiller (100 % vanntett, GoretexTM-effekt, strykefri og maskinvennlig, kun 899,- kr!), men ingen hadde gått med tights og tunika, belter i midjen, enorme gensere til den lille sorte eller noe av det andre moteverdenen i dag sverger til. Kjedelig? Kanskje. Mindre komplisert i hvert fall. Og det med at du ikke skal være den siste, det slår litt feil i og med at etter 90-tallet har trendene typisk for en hel del andre tiår bare begynt å gå igjen og igjen… Greit nok, det var ikke nødvendigvis slik på Holbergs tid, og det er godt mulig det var logisk da han skrev det. Men i dagens samfunn blir du en trendsetter hvis du begynner å dra opp noe typisk for en annen tid. Det rare er at også her har du begrensninger. Du har gode trender, og så har du onde trender. Hvem kom opp med det utrykket, onde trender? Er trenden moralsk sett feil eller gal? Skadelig? Lidende eller merket av sinne? Er trenden den naturkraften som gir opphav til synd? Trodde ikke det nei. Men uansett. Gode trender, onde trender. La oss se på skulderputer. Dette har blitt karakterisert som den ondeste trenden som noen gang har blitt til i en mentalt forstyrret designers hode. Hvis denne trenden var en person ville den slått deg og tatt sjokoladen sin for så å spise den foran ditt gråtende og forslåtte ansikt. Skulderputer vil aldri komme tilbake. Håper jeg. Dypt og inderlig. Men for eksempel brede belter for å markere midjen, fra samme tiår, er det nye puddelhåret. Det vil si veldig populært.

Og nå vil jeg ta for meg musikken folk hører på i vår fantastiske unike tid. Hvis vi ser bort ifra techno og konsentrer oss om rock, pop og hiphop. Alle artistene virker som om de synger for det meste om hvor kule de er. Hvor mye bedre enn deg de er. Hvor lite de bryr seg om hva du syns. Hvordan de bryter vekk fra strømmen. Alle er sterke individer med bein i nesen, og først og fremst så er de unike. Band som Kaizers Orchestra, Muse, The Killers, Arctic Monkeys og Maroon 5 er suksessfulle og populære fordi du kan med en gang høre hvem som spiller. Det er bare de som høres sånn ut. Selv har jeg utrolig stor respekt for disse folkene egentlig. Men jeg syns det blir så idiotisk når man hører på dem FORDI de høres unike ut. Bare derfor. Gud forby, men hvis man liker techno (som for meg høres likt ut alt sammen), så bør man for all del høre på techno. Glattbarbert lykke.

Jeg tror tegnesereiefiguren Nemi er litt skyld i alle jentene med nærmest identisk personlighet du finner nå til dags. De elsker sjokolade, drikker som en mann, kan ikke rydde, har tilfeldig sex, får angst av forhold, men kan fremdeles finne sitt indre barn og nyte og bygge en snømann på tre centimeter når det har falt to millimeter snø. Jeg må innrømme at jeg har et par av disse karaktertrekkene selv, men det var ikke meningen jeg lover! Man blir påvirket av dem man ser opp til går jeg ut fra, og Nemi er veldig lett å se opp til. Hun er en morsom, sexy, sterk, søt jente. Hun er den første geitebukken. Men hvem er da den siste skjeggete mannen? Er det kvinnen som vil være hjemme og lage en god sunn middag til mann og barn? Hun som aldri ville bannet i pent selskap, og som aldri kunne tenke seg å innrømme at hun vil ha sex, og hun vil ha det nå. Det er vel en slags respekt for henne også, men de færreste jenter har lyst å vokse opp å bli henne. Fordi de fleste jenter vil vise at de kan også være menn. Noe som ikke er logisk i det hele tatt. Siden de ikke er menn. De har ikke y-kromosom. Det er ikke der, jeg lover deg, folk har sjekket.

Noe av det minst forståelige her i verden er hvorfor vi mennesker hele tiden prøver å passe inn og bli godtatt, samtidig som vi vil skille oss ut og bli husket. Vi vil være geitebukken i byen, men også i skogen. Samtidig. Noe som er umulig siden en geitebukk ikke kan være to steder samtidig. Det hadde jo bare vært totalt virkelighetsfjernt. Men vi kommer til å fortsette å prøve å astral prosjektere oss selv. Og siden jeg er så utrolig unik og kul og geit-esque, skal jeg skrive dette med lilla. Med et bilde av en geitebukk. Hvem sa at visuelle virkemidler var døde.

29.11.2007

Black Dog Fight

Mennesker er idioter. Det overasker meg alltid hvordan folk kan være sjokkerende usensitive og overfølsomme på samme tid, hvordan de kan lese ting inn i en situasjon som du må ha telikinesiske evner for å forstå, samtidig som de ikke ofrer en tanke på en annen situasjon som kommer til å eksplodere foran øynene på dem om tre sekunder og sende maskararester og saltvann blandet med eyeliner mot ansiktet deres med en slik kraft at de er heldig om de har nese etterpå.

Nei, ingen vil egentlig tenke på et problem dersom nevnte problem ikke har en direkte innflytelse på dem og deres liv, de fleste mennesker er egoistiske beyond belief, myself included, selv om de later for omverdenen som om de..bryr seg... oh så mye.... Og når man fortsetter på denne innesluttede fokuseringen på egne problemer og egen smerte (even though det ikke ofte er så mye faktisk smerte å snakke om), så er det alt for lett å falle ned i det svarte lille hullet fyllt med depresjon og med hus i veggene som er fyllt med farger og lys, og hvor du kan kose deg en liten stund, men du må ut av husene og tilbake til hullet ditt til slutt...

Winston Churchill kalte depresjon for en svart hund. En stor svart hund som fulgte etter deg hvor enn du gikk, trampet på drømmene dine, spiste opp stoltheten din, tisset på selvrespekten og bjeffet så høyt at du ikke hørte dine egne følelser. Og det som er rart at selv om den svarte hunden din kan være så utrolig klar og lett å se for deg selv, så er det utrolig vanskelig for andre å legge merke til den... Den gjemmer seg bak rutinene og begraver seg i hverdagen, og til slutt er du så vant til å leve med den at for andre ser det ikke ut som du har mer enn en kaktus og kanskje et par tre gullfisk.

Men så er vi tilbake til start, andre mennesker VIL egentlig ikke se at du har det vondt. For hvis de er klar over at du har det vondt, må de gjøre noe med deg, snakke med deg om det, ett eller annet, ellers så føler de seg ikke som omtenksomme, snille, skulder-du-kan-gråte-på, generellt gode mennesker lenger. Men, sier du, de er jo ikke interessert i å høre på problemene mine? De har ikke mer lyst til å klappe hunden min enn de har til å stikke seg på kaktusen min eller mate gullfiskene når jeg er på ferie. Dette er sant, det kan forekomme at personen du prøver å dele ditt hjerte med begynner å vise tegn på kjedsomhet og begynne sakte men sikkert å skyve fokuset over på noe de selv kan bedre relatere til, slik at de føler det handler LITT om dem alikevel. Hva lærer vi av dette? Hvis du har mistet bestemoren din, ikke snakk om det med noen som har blitt voldtatt. Det er ikke så lenge siden det var et hundeslagsmål her i landet som endte i døden for et menneske. Og svarte hunder kan være voldelige.

28.11.2007

Hellu....

Steike.... Jeg oppretter blogg... dette er laik... blowing my mind.... Jah, jeg har for øyeblikket, elelr nå i det siste hatt et problem med å få sove om natten, så dette her er altså et av mine tiltak for å ha noe å gjøre på sånn at jeg ikke klorer av meg fjeset og begynner å tygge på tapeten. For det ville ikke vært et pent syn. Jeg har ikke tapet. Meget u-pent syn.

Uansett, jeg bør sikkert presentere meg eller beskrive meg selv eller noe sånt. Jeg er 17 i skrivende stund, blir 18 om tre uker, hunkjønn, bergenser, bok-leser, tv-titter, brunette/rødhåret kommer an på når du treffer meg, yoga-instruktør, post-terminal-arbeider, skole-elev, a little bit sexy, a little bit rock 'n' roll... Jeg kaller blogg-tingen for mitt liv i en boble fordi jeg har en verdensoppfatning som kanskje ikke alltid stemmer helt, jeg er blant annet overbevist om at folk bare kødder med meg, de har ikke følelser og tanker, it's all an act I tell you! Uansett, disse tingene jeg mener og håper og tror (kake er sunt, å klore på det hjelper, hvis det ikke lukter er det ikke skittent) er alle sammen sanne inni min lille boble. Jeg kan komme med et usannsynlig utsagn (det skal snø i dag!) og når noen påpeker at det er 4 grader ute og hvis det snør snør det ikke, det sludder, kommer jeg mest sannsynlig til å bryte ut med " shhhhhh, boble!!". Eller "Hore". Jeg sier hore ganske mye. Men aldri til jenter. Til jenter går det mer i tøs, nisse, løk, og hvis jeg er virkelig virkelig forbanna, "jente".

Jeg tror ikke at noen kommer til å lese denne bloggen. Jeg leser ikke andres blogger, ergo, ingen kommer til å lese denne. Men sånn i tilfelle noen kommer inn her og leser det jeg skriver, foruten å bli ekstremt overasket (ok, løgn, jeg forventer ingenting, blir aldri overasket), håper jeg at du, kjære skybert, syns det er interessant og ikke slutter og lese etter andre avsnittet. Og skybert darling, hvis du ser skrivefeil, kommenter dem. Girl har norsk-eksamen i år. Needs gramatikk to be bra.