31.12.2008

Max Manus


En god film, by all means, dramatisk og med gode karakterer, velspilt og velregissert. Men det som er så viktig med denne filmen er at det er tilnærmet sant alt sammen. Disse folkene levde, Sønsteby lever fremdeles, og arbeidet de gjorde forandret muligens krigens utfall dramatisk.

De var forskjellige menn, medlemmene av Oslogjengen. Sønsteby var den forsiktige, den som var best på å gjemme seg i skyggene, og han som best forstod viktigheten av et trygt nettverk. Gregers var han som skjønte hva bruken av propaganda kunne gjøre, hvor viktig det var å aktivisere sivilbefolkningen, og å beholde en nasjonal ånd. Max Manus selv var mer en handlingens mann, alltid klar, alltid livredd, men alltid modig.

De var lojale og patriotiske, ofret livene sine for det de trodde på, Tallaksen, som hang seg selv i fengsel heller enn å risikere å røpe noe som kunne føre Gestapo til resten av gjengen.

Og det skjedde alt sammen. Og det var ikke bare Oslogjengen heller, det var flere motstandsgrupper rundt om i landet, og i andre land, som døde, mistet og som vant.

Jeg gikk og så filmen med farmor og farfar, som begge levde under krigen. Farfar var mellom 14 og 19 i okkupasjonstiden, og jobbet som løpegutt for en av de bergensbaserte gruppene. Han ble banket og truet, men fortsatte likevel. Og han satt på kanten av setet sitt, tok aldri øynene av lerretet. Farmor også, selv om hun såvidt var tenåring i 1945.

Og ansiktene deres etterpå. Triste og glade, og farfar med stolte skritt.

Jeg er stolt, og lei meg, på farfar sine vegne for de han kjente, som var så lik Manus og de andre, som døde og mistet og vant. Og jeg er glad de fortsatt lager slike filmer, skriver slike bøker, og fortsatt husker. Og også husker på de tyske soldatene, som mange ikke var dårlige mennesker, men bare vanlige unge menn som ble innkalt til en krig de ikke alltid forstod, og som ville hjem til familier og venner.

De også døde og mistet.

24.12.2008

Stop this train
















I wanna get off and go home again
I can't take the speed it's moving in

(...)

don't know how else to say it
don't wanna see my parents go

(...)

so scared of getting older
I'm only good at being young

(...)

we'll never stop this train

once in a while
when it's good

(...)

you don't miss a thing 'til you cry when you're driving away in the dark

13.12.2008

03.12.2008

opp-ned-ingrid

1 stk matteeksamen
1 stk uforberedt ingrid
1 stk tilbud om masse gløgg fra
1 stk yummy kjæreste

--> fyllasjuk på eksamen?


19.11.2008

PEERIODESYSTEMET I SIN HERLIGHET!

Many many tried, but no one succeded, until from the darkness (Russia) came, unsuspected, like a white knight of organization, Dmitrij Ivanovitsj Mendelejev with his periodic table of wonder and beauty!



*kremt*



I 1869 kombinerte russeren tidligere forskeres arbeid til en forståelig og logisk tabell av de kjente grunnstoffene, med tomme plasser for grunnstoffer som ikke var oppdaget enda, men som han teoriserte ville oppdages i fremtiden (poeng: Mendelejev!).



Systemet er basert på atomenes økende atommasser, og i dette systemet oppstår en slags perioder (ergo, periodesystem), der grunnstoff nr.1 i en periode lignet grunnstoff nr. 1 i etterfølgende periode. Behold fødselen av grupper. Grunnstoffene i de vannrette rekkene er i samme periode og har like mange elektronskall, og grunnstoffene i de loddrette rekkene er i samme gruppe og har like mange valenselektroner (elektroner i det ytterste skallet når atomet er nøytralt).



Senere har man funnet ut at atommassen ikke har så mye å si for rekkefølgen grunnstoffene bør plasseres i, men heller antallet protoner i kjernen. Nøytronets eksistens gjør at et atom med færre protoner kan ha større masse enn et atom med flere protoner.



Dagens periodesystem!:




















Det er en egen organisasjon som bestemmer hvordan periodesystemet skal se ut i dag, nemlig IUPAC (haha Tupac), som står for International Union of Pure and Applied Chemistry. DAgens periodesystem har 112 grunnstoffer, og de 103 første har offesielle navn. De resterende krangles det om. Fra periodesystemet kan vi lese grunnstoffets navn, symbol, atomnummer, elektronfordeling og atommasse. De fargelagte feltene gir deg også en idè om atomets kjemiske egenskaper, og om de er ved 25 grader og 1 atmosfæres trykk (ved havoverflaten) er gass, væske eller fast stoff.

De 18 forskjellige gruppene kan også gi oss en del informasjon:

I gruppe nr. 18 og hovedgruppe 8 finner vi edelgassene. de er alle gasser ved romtemperatur, svært stabile, og har alle 8 valenselektroner (helium har 2). 8 valenselektroner gjør atomene all happy inside, like the sunset on the snow around a flickering fire in the winternight, og det er derfor de tar opp og gir fra seg elektroner og ioniserer seg selv. Blant edelgassene øker smelte- og kokepunkt nåt atomnummerene blir større, kokepunktene er lave, og det er liten forskjell mellom smelte- og kokepunkt.

I gruppe nr. 1 og hovedgruppe 1 finner vi alkalimetallene. Alle disse stoffene gir en alkalisk, eller basisk, løsning når de reagerer med vann. Alle er metaller med bare ett valenselektron, som de gjerne gir fra seg, og derfor har de lett for å reagere med andre stoffer. Ingen av alkalimetallene finnes fritt i naturen. Hydrogen er plassert oppå alkalimetallene, men er ikke med i denne gruppen. Plasseringen skyldes at hydrogen også har ett valenselektron. Smeltepunkt og kokepunkt synker når atomnummeret øker.

I gruppe 2 og hovedgruppe 2 finner vi jordalkalimetallene. De ligner mye på alkalimetallene, har to valenselektroner, og smeltepunktet avtar med økende atomnummer, mens kokepunktet er uregelmessig.

I gruppe 17 og hovedgruppe 7 finner vi halogenene. De er ikke-metaller. Halogen betyr saltdanner, og gruppen heter dette fordi de fire første stoffene reagerer lett med metaller og danner salter. Som salter finnes de overalt i naturen. Både smelte- og kokepunkt øker med økende atomnummer. Halogenene har 7 valenselektroner, og tar derfor gjerne til seg ett elektron. Halogenene alene er svært giftige.

Innskuddstoffene finnes mellom jordalkalimetallene og bor-gruppen. De fleste av dem har ett eller to elektroner i ytterste skall, og danner ioner. I 6. periode er det ett stort sprang, mellom grunnstoff nr. 57 og nr. 72. Grunnstoffene mellom kalles for lantanoidene. Det er et tilsvarende sprang i periode 7, og grunnstoffene mellom her kalles for actinoidene, fordi de kjemisk ligner grunnstoffet actinium.

Med et par unntak finner vi alle grunnstoffene frem til atomnummer 92 i naturen, enten i ren tilstand eller i herlig samliv med andre grunnstoffer. De resterende grunnstoffene er bare fremstilt kjemisk i laboratoriet, og er radioaktive (som vi også *sigh* skal komme tilbake til i kjernefysikken).

atommodeller

Ved forsøk har man funnet ut at massen til et hydrogenatom (som har ett proton og ett elektron, altså det minste grunnstoffet) er 0,000 000 000 000 000 000 000 000 00167 kg. Ikke ekstremt stort altså. For å slippe alle nullene kan det skrives som 1,67 * 10^-27 kg.

Siden dette tallet bare er irriterende komplisert er det innført en egen enhet for atommasse: u (unified mass unit). Protonet og nøytronet har hver en masse på omtrent 1 u, og elektronets masse er omtrent 0,5 % av det igjen. For å holde styr på alt dette her har forskerne innført begrepene protontall, nøytrontall og nukleontall. Protontall og nøytrontall er selvforklarende, og nukleontall er tallet på nøytroner og protoner til sammen i atomets kjerne.





Ett grunnstoff (i eksempelet karbon) kan ha fvarierende antall nøytroner, og da forskjellig nukleontall og forskjellig masse, og disse variasjonene kalles isotoper. Noen isotoper finnes oftere i naturen enn andre, og det er gjennomsnittsmassen av alle isotopene vi finner i periodesystemet under atommasse. Visse isotoper har ustabile kjerner, og blir da radioaktive (kreftfremkallende greier, not pretty).

Elektronfordelingen til et atom forteller oss hvordan elektronene er ordnet rundt kjernen. Som med solen og planetene ferdes noen elektroner nærmere rundt kjernen enn andre (ulikt planetene finnes det ikke liv i den tredje banen. Tror vi. Det hadde vært disturbing).




















I elektronskymodellen (ovenfor) tenker vi at atomkjernen er omgitt av en eller fler elektronskyer i bestemte avstander fra kjernen. Prikkene i skyen står ikke for ett elektron, men for sannsynligheten for at vi finner et elektron der (Prøv å ikke tenk for mye på det). I et nøytralt litiumatom, slik det på bildet over, er det bare tre elektroner, og to av elektronene finner vi i den innerste ringen av sky helt inne ved kjernen, og det siste i den store skyringen utenfor. denne elektronfordelingen (hvis du skal være proff: elektronkonfigurasjonen) bestemmer grunnstoffets kjemiske egenskaper.
Over er det et bilde av Litiumatomet når vi bruker skallmodellen. De grå prikkene er elektronene. Elektroner i forskjellige skall har forskjellig energi. Jo nærmere ett elektron er kjernen, jo større tiltrekningskraft er det mellom de to (love is in the air), og hvis et elektron som ligger i det innerste skallet vil ut til det utenfor, må vi tilføre energi (breaking up is hard to do). Dermed får elektronene mer og mer energi jo lenger de kommer fra kjernen. Det innerste skallet kalles for K-skallet, og det fortsetter utover med L-skallet, M-, N- osv.
I K-skallet finner vi to elektroner som begge har like stor energi (mormoner-forhold?), i L-skallet er det derimot to ulike energinivåer, i M- tre energinivåer osv. Det laveste energinivået i et skall har to elektroner (vanskelig å ha like nære forhold til mer enn to personer samtidig altså, ta lærdom). Det nest laveste kan inneholde 6 elektroner, det over der igjen 10, over der 14 osv. Elektronskyene på de ulike energinivåene har også ulik form.
Uansett. Elektronene i K skallet har lavere energi enn elektronene i L-skallet, og L-skallet har lavere energi enn M-skallet. I M-skallet blir ting litt mer komplisert. M-skallets 3. energinivå ligger så høyt at det ikke fylles før det laveste energinivået i N-skallet er fylt. Så grunnstoffet Kalsium vil altså få to elektroner i K-skallet, 8 i L-skallet, 8 i M-skallet og 2 i N-skallet. Elektronene i det ytterste skallet kalles for valenselektroner.

Periodesystemet og sånt

Folk har lenge lurt på hva naturen er byggetr opp av. de smarte hverfall. resten tenkte mer på poteter og sånt. Som også forsåvidt er viktig. Mat er bra.





Anyway. I dag forklarer vi det vi observerer med at alt er bygget opp av atomer. Atomene er pittepittesmå. I punktumet etter denne setningen er det plass til flere millioner av dem. Which is awesome. Siden de er så små at de er vanskelige å observere med selv det sterkeste mikroskopet, må vi gjøre eksperimenter for å finne ut hvordan de er bygget opp, hvordan de henger sammen med hverandre, og for å påvise at de faktisk, you know, ER der.





Stoffer som er bygget opp av bare en sort atomer kaller vi for grunnstoffer. Med type atomer mener vi atomer som har alle har like mange protoner i kjernen. Vi kommer tilbake til protoner og kjerne og slikt.





D. I. Mendelejev publiserte i 1869 et fullstendig system der grunnstoffene var ordnet på grunnlag av antallet protoner i kjernen (atomnummer), og videre da atommassene (kommer tilbake til atommasser). Periodesystemet vi bruker i dag bygger på Mendelejevs system. Periodesystemet kan sammenlignes med bibelens ti bud. Bare mer relevant. Og ikke et produkt av en fyr på fleinsopp som vandret opp på et fjell. Vi går i hvert fall ut i fra det. Mendelejev kan selvfølgelig ha vært totally baked. Men det er ikke relevant (selv om det hadde vært litt kult).





Det at verden er bygget opp av små partikkler er ikke en ukjent eller spesielt ny teori. De greske naturfilosofene Demokrit og Leukippos mente at alle stoffer var bygget opp av evig eksisterende udelelige små deler. Ordet atom stammer fra deres teorier (atomos=udelelig). det ble selvfølgelig funnet ut senere at de tok feil, og atomene kunne deles opp i protoner, nøytroner og elektroner, som kaltes for elementærpartikler fordi man mente at de var de udelelige grunnleggende byggestenene i universet. Så delte man dem opp i kvarker og sluttet å kalle ting for udelelig, for å unngå awkwarde bortforklaringer i fremtiden.





Atomteorien i dag bygger mye på Demokrits teorier. Han mente at atomene ikke ligger tett inntil hverandre, men at det er tomrom rundt dem og de er i konstant bevegelse. I fast stoff mente han at atomene lå tettere sammen enn i væske, og tettere i væske enn i gass. Logisk mann dette her. Atomene beveger seg rundt omkring, og når de støter sammen (tenk radiobiler på tivoli, men med magneter på kanten) frastøter noen hverandre, mens andre atomer (radiobiler) hernger sammen og danner synlige gjenstander (store underholdende klynger med radiobiler som kan sammarbeide om å bringe alle de andre radiobilene under sin kontroll og WORLD DOMINATION IS IMMINENT!!! MOHAHHAHA!!!).





I begynnelsen gjorde man ikke eksperimenter for å bevise teoriene sine (den vitenskaplige metode: masse masse masse eksperimenter), man bare lagde underholdende og plausible teorier og prøvde å overbevise alle andre om at man hadde rett med slåente argumenter (styrte gjerne unna referanser til motstanderes mødre).





Aristoteles (som du sikkert har høsrt om hvis ikke du har bodd under en stein hele livet. En stein inni en pitteliten hule. Oppi et høyt fjell. På en liten øy i Stillehavet. Som aldri har hatt kontakt med omverdenen fordi det ikke vokser noe nyttig der.) var ikke enig med Demokrits teori, han hadde vanskelig for å akseptere ideen om et tomt rom. Han mente at verden var sammensatt av urstoffene vann, ild, jord og luft, og innførte også et nytt element; eteren, som han mente verdensrommet var oppbygget av. Her ser vi nytten av eksperimenter, siden Aristoteles her tok monumentalt feil, og eksperimenter i de tidlige stadiene hadde forhindret mye unødvendig leting etter verdensrom-eteren. Som ikke finnes. Fordi teorien er feil.





Under innflytelse av Aristoteles lære oppstod alkymien (de vises stein, lage gull og slikt), som er en rimelig bortkastet praksis, bortsett fra at den gav opphav til det vi i dag beregner som kjemi. Naturforskerne brøt med alkymien og kom tilbake til Demokrits idè om atomer, og de begynte å påvise grunnstoffer.





Jonh Dalton tok steget videre og begynte å bruke modeller for å forklare hvordan atomer så ut. Det at modellene hans ikke var så veldig avanserte (en sirkel. Men en bokstav inni. Men så er ikke hjulet så komplisert heller) var mindre viktig. En mye kulere modell enn Dalton sin:





Så oppdaget man elektronene og ting tok virkelig av (og også en del irritasjon med navnet atom, siden atomene nå definitivt ikke kunne defineres som udelelige lenger). Elektronene var negativt ladet, og de fant ut at atomene i seg selv var elektrisk nøytrale, og og at hele atomet hadde mye mye større masse enn elektronene.

Forskere var gjennom en del modeller (rosinbolle-modellen blant annet) før de fant frem til den kule greien på bildet ovenfor. Ernest Rutherford gjorde en del eksperimenter (de spesifikke eksperimentene gås nærmere innpå i kjernefysikken, som forhåpentligvis vil komme senere) og fant ut at:

1. Atomets masse og positive ladning er samlet i sentrum av atomet, altså i kjernen

2. Kjernen er veldig kompakt og liten

3. I god avstand fra denne kjernen (en hel del større enn på bildet. Tenk deg et punktum som kjernen. så tenker du et par fotballbaner fra punktumet, der er elektronene. Ish.) er det så mange negativt ladde elektroner at kjernens positive ladning nøytraliseres.



Den avbildede modellen kalles for Bohrs elektronskallmodell og tar inspirasjon fra planetenes ferd rundt solen. Elektronene går ikke i bestemte baner rundt kjernen slik som planetene however, men de befinner seg en bestemt avstand fra den at all times.

Senere oppdaget man at atomkjernene også inneholder nøytroner, som er elektrisk nøytrale partikler som gir atomene forskjellig masse. Et grunnstoff kan ha forskjellig antall nøytroner i kjernen, og alle de forskjellige variasjonene kalles for isotopene til grunnstoffet. Why only God knows. And possibly Newton.

Uansett. Elektronene som farer rundt kjernen (skikkelig skikkelig fort) betegnes med e-. De har altså èn negativ ladning, aKa elementærladningen. Protonets ladning kalles e+, siden den da er like stor som elektronets ladning bare positiv (tungen rett i munnen!).

I nøytrale atomer er det like mange elektroner som protoner, og de balanserer hverandre ut. Atomene kan imidlertidig gi fra seg eller ta opp elektroner, og vi får da positivt eller negativt ladde ioner av grunnstoffene.

17.11.2008

KFK and other shit

I 1930-årene fant Thomas Midgley (vitenskapens svar på George W Bush; velmenende, men desverre like inkompetent som beverballer som prevansjon) nye bruksområder for gasser tidligere brukt i blant annet brannslukkningsapparatetr, de kunne erstatte amoniakkgass i kjøle- og fryseanlegg (kjøleskap og frysebokser og slikt that is). Amoniakkgassen var både giftig og brennbar, så disse nye ufarlige KFK-gassene kom som en lettelse for husmødre lei av åfornye testamentet hver gang de skulle lage middag. Midgley demonstrerte gassens fabelaktighet ved å innhalere gassen å så blåse ut et stearinlys (muligheten for at han ikke innhalerte en ting og bare blåste ut lyset med... you know... pusten sin, er tilstede).

KFK står for klorfluorkarboner, og består (obviously) av grunnstoffene klor, fluor og karbon. De ble mye brukt i kjøleskap, spraybokser (hårspray) narkosemidler, løsemidler, og i fremstillingen av blant annet skumgummi. Husmødre med gigantisk hår, narkotikaproblemer og en fetish for skumgummi over hele verden frydet seg fillete.

Etter et par år, however, begynte Midgleys evne til å gjøre alt han tok på om til miljøkatastrofer å vise seg. I begynnelsesn av 1970-årene ble det foretatt forsøk på hva som skjedde med de stabile KFK-gassene når de ble sluppet ut i atmosfæren, noe Midgley overhode ikke hadde tenkt på. Fordi han var en idiot. En velmenende idiot, men fremdeles.

Ved hjelp av teoretiske og matematiske modeller gikk forskere (Sherwood Rowland og Mario Molina) gjennom alle tenkelige reaksjoner KFK-gassene kunne gjennomgå i atmosfæren. Fritidsproblemer? Kanskje, men de reddet verden (eller australske sauer som ble blinde, men po-tay-to po-ta-to.), the geeks shall inherit the earth!

Anyhow. Det at KFK-gassene er så stabile gjør at de kan overleve i lang lang tid uten å bli nedbrutt, og i sitt lange lange liv tar de til slutt seg en liten ferietur til stratosfæren, hvor de begynner å planlegge verdensødeleggelse. Som en hver ferierende pensjonist.

Når KFK-gassene kommer opp til stratosfæren blir nemlig den ultrafiolette strålingen fra solen sterk nok til å bryte av klor-atomet fra KFK-molekylet (alzheimers? Hm, kanskje på tide å gå bort fra pensjonist-metaforen), og kloratomet, en nå fri radikal, binder seg til ene oksygenatomet i ozon, og danner oksygengass og ClO. Det er ikke bra. Vi liker Ozon. Ozon forhindrer en del av solens strålinger til å komme ned her på jordoverflaten til oss, og uten ozonlaget blir sauer blinde i Australia og hopper utfor klipper, og sjansen for hudkreft øker. Blant annet.

Men ikke nok med at klor ødelegger Ozon. ClO ødelegger også ozon. De reagerer med hverandre, og klor går tilbake til å være et fritt radikal, klar til å radikalisere flere ozonmolekyler, og de resterende oksygenatomene har blitt gjenfødt som to oksygengassmolekyler. Slik kan et KFK-molekyl ødelegge ikke bare ett ozon-molekyl, men flere tusen. Fuck Thomas Midgley.

De gjorde en hel del ozonmålinger over Antarktis for å finne ut hvor landet lå (over Antarktis. Men var det nok ozon i dette landet?), og resultatene viste at ozonlaget var blitt sterkt uttynnet etterhvert, og hypotesen om at KFK-gassene begikk genocide på ozonmolekylene ble godtatt, og bruken av KFK-gasser forbudt.

Sidenote: En annen grunn til å mislike (les: skulle ønske han aldri ble født, eller i hvert fall kunne tatt opp maling eller fugletitting eller noe i stedet for vitenskap den inkompetente løken) Thomas Midgley er involvering i innføringen av tetraetylbly i bensin. Tetraetylbly gjorde at motoren ikke lagde bankelyder. Forbindelsen er også meget giftig og gjør at det oppstår blyforbindelser i eksosen. Blyforbindelser i eksosen gjør dette:
Det er en baby. En døende baby. Med blyforgiftning.

Thomas Midgley --> Aged Slimy Moth?

15.11.2008

Hand me down



Lykke.

Lykke…

L Y K K E

Hm.

Hvorfor er det vanskeligere å ha alt du ønsker deg? Du får de tingene du trodde var det som skulle til for å gjøre deg lykkelig. Også ender du opp med å sitte hjemme alene, ingen alkohol to speak of, utestedene er stengt, og med et data-keyboard med en humørsyk f-tast.


Sex in the City filmen og sjokolademelk. Og Dave Matthews Band (som virkelig eier btw, hvis du er into den emo-eksistensielle shiten. Sånn som jeg tydligvis er for øyeblikket. *Sigh*).


Når alt er fantastisk blir du plutselig redd for å miste det. Du vil nesten kaste alt det gode på søppelhaugen, bare sånn at du vil slippe å miste det. Eller så mistror du livet ditt. Du vet av erfaring at du har det aldri bra. Ikke så bra. Så hvis du finner deg i en situasjon uten noen negative aspekter får du umiddelbare Truman-show vibber. For det skjer ikke. Det har ikke skjedd. Det er sånt som skjer andre folk.


Og jeg vet ikke alltid om jeg vil at det skal skje meg. Jeg vil ikke bli vant til å ha det så fint. Det er bare vanskelig å komme over. Og det kommer til å komme en tid når jeg må komme over det. The human contidion er ikke skapt for konstant ha-det-bra-het. Det ender. Alle tilstander ender. Og jeg vet ikke om det faktisk er bedre å ha hatt noe for så å miste det. Hvis du aldri har det vet du ikke hva du går glipp av.


Charlotte i Sex in the City filmen: ”I’m so happy I’m terrified”.


Å være en alkoholisert gammel dame med masse katter virker ikke så gale. Ikke i forhold til å være virkelig lykkelig, for så å miste det, å leve resten av livet bare i leting etter noe som kan gi deg den følelsen igjen.

08.10.2008

Fysssssik

Lys

Et spørsmål som folk som tenker for mye har spurt så lenge vi kan huske er ”hvordan kan vi se tingene rundt oss?”. Og de som virkelig overarbeider hjernene sine legger til ”hva er det ved disse tingene som gjør at de har forskjellige farger?”. Greit nok, det er ganske interessante spørsmål når de først er blitt stilt, men de første som begynte å dedikere tid til å finne ut av dette her kan seriøst ikke ha hatt så mye annet å gjøre på. Men de kom frem til læren om lys. Hvilket gav oss lysende musematter og selvlysende kroppsmaling. Som er kult.

Vi er alle avhengige av den informasjonen som kommer til oss gjennom lys for å komme gjennom hverdagen. Hvis ikke man er blind. (Da er man mer ”fuck you lys, jeg trenger deg ikke jeg har like, supersonic hørsel og shit. Daredevil-style. Oh yeah. Men kan noen vise meg hvor dopapiret er, jeg må bommelomme.)
Ved hjelp av lys får vi (de seende) kunnskap om fjerne stjerner og galakser, og om det virvaret av elektroner, protoner og nøytroner som danner atomer, det vil si mennesker, sjokolade, internett og det meste annet, faktisk alt annet, i historien. Og verdensrommet. Ever.

To oppdagelser ved overgangen til 1900-tallet fikk avgjørende betydning for kunnskapen vi i dag har om naturen: Målinger av lysfarten sannsynlighetsgjorde Einsteins relativitetsteori (vitenskapsmenns svar på sjokoladefontener og bikinikledde supermodeller. Som bader i sjokoladefontenen. Og vil ha selskap), og oppdagelsen av hvordan lys virker på fotoceller, satte forskerne på sporet av hva elektronene, protonene og nøytronene faktisk bedriver. Hvilket er kult. Visstnok.


Refleksjon. Absorpsjon. Transmisjon.
Når lys går gjennom luft og treffer noe annet (la oss si glass), kan det bli reflektert (speilbilde i et vindu?), absorbert (glasset blir varmt) eller transmittert (solen skinner, det er tidlig morgen, noen åpner gardinene. Helvete skjer. Lyst. Du våkner. Not cool.). Vanligvis er det en blanding av de tre. Det at glasset blir varmere når lyset skinner på det betyr at lys transporterer energi, og at energien i lyset blir til varme når det blir absorbert. Noe maurdrepende snørrunger har visst i årevis.

Hvitt papir og snø reflekterer mye av lysstrålingen, blankpolert sølv enda mer. Faktisk opp til 99% av lyset blir reflektert av polert sølv og aluminium. En svart genser reflekterer nesten ikke noe av lyset. Den absorberer det meste. Og blir forferdelig varmt. Svarte sommerkjoler skjer sjeldent.

Når lys faller vinkelrett inn på glasset, reflekteres omtrent 4% av lyset. Ikke mye altså. Det meste blir transmittert (lav morgensol = not cool), hvis ikke glassplaten er seriøst tykk. Når lyset kommer skrått inn på glasset blir mye mer lys reflektert. Derfor er det mulig å se mannen tre seter foran deg plukke seg i nesen på bussen, men hvis du ser på deg selv i vinduet er det nesten umulig å se deg selv plukke deg i nesen.

Refleksjonsloven
Allrighty! Skinn en lysstråle inn mot et speil (hvis du tilfeldigvis har en konserntrert lysstråle fra en laser og er en supervillain i the Powerpuff Girls, bruk den). Den strålen som kommer ut av laseren og treffer speilet kaller vi for innfallstrålen. Strålen som blir kastet tilbake fra speilet kaller vi for refleksjonsstrålen (duh). Tenk deg at du har en linje som står vinkelrett på speilet fra det punktet innfallstrålen treffer, denne linjen kaller vi innfallsloddet. Og tenk deg så at du har en flate som står vinkelrett på speilet og går igjennom refleksjonsstrålen og innfallstrålen. Denne kaller vi for innfallsplanet. Vinkelen mellom den innfallende strålen og innfallsloddet kaller vi for innfallsvinkelen (sjokk!), og vi bruker symbolet for den greske bokstaven alfa (som jeg ikke vet hvordan man får til på datamaskinen) og en liten i for å beskrive denne. På den andre siden blir vinkelen mellom den reflekterte strålen og innfallsloddet kalt for refleksjonsvinkelen, og markert med alfar.

Innfallsvinkelen og refleksjonsvinkelen er alltid like store, og begge ligger i innfallsplanet. Vi kaller refleksjonsloven for en naturlov (fordi vi har lyst). Skrevet matematisk blir det alfar=alfai. En utrolig mengde ord for å beskrive et utrolig enkelt fenomen egentlig. Men there you have it.

Speiling og diffus refleksjon
Refleksjon kommer i to varianter. Hvis du skal se deg selv eller neseplukkende busspassasjerer i en overflate må den være jevn og glatt. En matt overflate er ujevn, og ikke så fantastisk nyttig for din neseplukkende fetish. Forklaringen på dette er at hvis speilet er plant, altså jevnt, så er alle innfallsloddene paralelle. På en ujevn overflate vil innafllsloddene ha forskjellig retning fra punkt til punkt.

Når du ser på et objekt i et speil, så ser det ut som om strålene fra et punkt på objektet (la oss si en ølflaske. Mmm… øl…) kommer fra et punkt bak speilet. Denne innbilte plasseringen av ølet kalles det virtuelle (innbilt eller tenkt, som de fleste tenåringsgutters evne til å oppføre seg som sinnsfriske mennesker) bildet av ølet. Den innbilde plasseringen av ølet er like langt bak speilet som den egentlig plasseringen av ølet er foran speilet. Refleksjonslov ftw.

En ikke jevn overflate, som for eksempel papir (papir er full av porer, pittesmå, men gjør allikevel en stor foskjell), gir det vi kaller en diffus refleksjon. Det at refleksjonen er diffus gjør at vi kan se overflaten på papiret, i for eksempel helt glattpolert sølv ser vi bare refleksjonen av ting rundt flaten. Det at du kan se skitt på speil er fordi at skitten ligger oppå speilet og gjør at flaten da ikke blir helt jevn. Og/eller at du har tegnet på speilet med tusj.

BrytningOK! Nå kommer en ekstremt komplisert forklaring. I en ekstremt lang setning. Men forhåpentligvis maker den sense likevel. Når en lysstråle kommer fra luft og treffer grenseflaten mellom luft og glass. Er det bare en liten del av lysstrålen som blir reflektert

01.10.2008

Kjemiens Verden

Kjemiens verden er rimelig fancy. Kjemien er det som gjør oss (det vil si vitenskapsmenn uten sosialliv eller maskiner i en fabrikk) i stand til å hente ut stoffer i naturen og omforme dem til nye stoffer med andre egenskaper, eller bruke dem som energikilde. Uten kjemi hadde vi ikke hatt bensin til bilene våre, fuktighetskrem til de sprukne neglebåndene våre, arsenikk til de irriterende ektefellene våre (frem til1836 i alle fall. De har tester for arsenikk i våre dager. Nøyaktige og definitive tester. Så… ikke forgift ektefellen din.) osv.

Når du tenker olje og gass tenker du bensin og energikraftverk am I right? Vel, det er faktisk ikke bare energikilder men også råstoff for en hel masse produkter. Vi fremstiller fargestoffer, parfymer (et annet virkestoff i parfymer er nebbet til kjempeblekkspruten, men det trengte du sikkert ikke å vite), nylonstrømper, medisiner, plantevernmidler, masse masse plastikk, osv. Fra olje og gass. Takket være kjemi. Imponerende? Bergarter og mineraler klarer vi også å gjøre om til metaller, legeringer (en jevn blanding av to eller flere grunnstoffer. For eksempel brukte i bronsealderen den tidligere nevnte arsenikk i bronse for å gjøre den sterkere. Ikke slikk gamle bronsegjenstander.), glass osv. Til og med luften vi puster klarer vi å gjøre om til andre ting, for eksempel kunstgjødsel. Jada. Kunstgjødsel ut av tynne luften. Vi (kjemikere uten sosialliv) har skills.

Mange av disse stoffene vil du sikkert være enig har gitt oss høyere levestandard og bedre livskvalitet, men andre igjen truer vår eksistens. For eksempel atombomber, hydrogenbomber, Large Hadron Collider osv.

Samfunnet i dag står også over en del store utfordringer. Jordens befolkning (menneskene altså, de andre artene not so much) øker i stort tempo, naturen rundt oss blir ødelagt av blant annet sur nedbør, økt drivhuseffekt, redusert ozonlag, giftstoffer og utslipp (hvis du tenker på menneskeheten som en student, så er jorden en leilighet fylt av pizzabokser, sneiper, og muligens en død katt, vi har i hvert fall ikke sett Rasmus på en stund, og det er en merkelig lukt i hjørnet bak skapet). Både enkeltmennesket, bedrifter og regjeringer tar mange dårlig gjennomtenkte beslutninger som fører til metaforiske døde katter i naturen. Alle disse beslutningene stiller krav til nye og bedre løsninger for matproduksjon, alternative energikilder og hvordan vi kan skape en utvikling som tar bedre vare på naturen, aKa holder Rasmus i live og frisk.

Norge er et rikt land med høyt utdanningsnivå, og som et rikt land er vi også ansvarlig for prosentmessig en større del av sneipene og pizzaboksene enn land med mindre industrimuligheter. Vi har derfor et ansvar for å utvikle mer miljøvennelige og effektive metoder, selv om de er dyrere. Vårrengjøring for the win. Kjemifaget gir deg en litt mer informert innsikt i hva som faktisk er miljøvennelig, og hva som bare er PR-fluff.



Det at menneskene vil forstå den verden vi lever i har vært en av de tingene som har bidratt mest til samfunnsutviklingen oppigjennom tidene. Det at vi vil forstå hvorfor noe brenner, og hvor varmen kommer fra har gitt oss ovner, det at vi vil forstå hvorfor lynet lyser opp himmelen har vært med på å gi oss elektrisitet. Dagens kjemi virker fra utsiden som om det bare består i å analysere informasjon fra forsøk som er utført med avanserte måleinstrumenter, datamaskiner, briller, crazy hår og en hvit frakk. Det virker sånn fra innsiden også. Men alle måleinstrumentene i hele verden hadde vært poengløse om vi ikke var så fordømt nysgjerrige som art. Forskning foregår i dag både i industrien (godt betalte kjemikere uten sosialliv) og på universiteter (fattige kjemikere uten sosialliv som håper og en dag få godt betalt). Grupper av mennesker som vanligvis ville erklært hellig krig mot hverandre klarer å samarbeide overraskende bra når det gjelder å få svar på diverse vitenskapelige puslespill.

Historien om salbutamol
Astma; not cool. Under et astmaanfall vil bronkiene (luftkanalene) i lungene dine snurpe seg sammen og blokkerer luften på vei ut. Grunnen til at du ikke får nok oksygen er altså ikke at du ikke får luft inn i lungene dine, men at lungene allerede er fulle med oppbrukt luft som nekter å vacate the premesis.

En gruppe, sannsynligvis astmatiske, forskere i den farmasøytiske (folk som fremstiller medisiner) bedriften Glaxo (kjemikere er facinert av navn med x’er og z’er i seg. Dette var ikke de kule barna på ungdomskolen.) startet å jakte på en effektiv astmamedisin, altså en medisin som fikk bronkiene til å utvide seg igjen, i stedet for å behandle pasienten for depresjon som var vanlig på 1930 – 1950-tallet.

De astmatiske forskerne våre fant etter hvert ut at når et menneske blir redd setter kroppen i gang en hel del reaksjoner som skal forberede kroppen på fight or flight. Hjertet ditt begynner å slå raskere, du begynner å svette, og bronkiene dine utvider seg (samme symptomene når du er forelsket. Fight or flight). Disse reaksjonene skyldes at nervecellene I kroppen sender ut stoffet noradrenalin. De astmatiske forskerne arbeidet med å endre noradrenalin på en måte som ville få stoffet kun til å få bronkiene til å utvide seg, men la hjertet og svettekjertlene (her også verdigheten) dine være i fred.

Etter flere år utviklet de et stoff som i alle fall ikke fikk deg til å svette som en middelaldrene gymlærer, nemlig isoprenalin. Dette stoffet virker rimelig direkte på bronkiene, men kan også gi deg hjertebank. Etter å ha slått fast at astmatiske tenåringer som hele tiden tror de er forelsket er forferdelig irriterende, fortsatte forskerne i sin jakt på den komplette astmamedisin. De kom frem til et nytt stoff, nemlig salbutamol som virker utelukkende på bronkiene, som den dag i dag er en av de mest brukte astmamedisinene, og sannsynligvis gjorde forskerne usannsynlig velstående (the geeks shall inherit the earth).

26.09.2008

positiv spin

Har du tenkt over at siden det finnes bøffelmelk, for mennesker som ikke tåler kumelk, så er det mennesker som har som levebrød og melke dette her.

Ble ikke livet ditt akkurat veldig mye hyggeligere?

22.09.2008

Let there be light! And planets and such.

Vi går utifra at vårt solsystem oppstod for ca. 4,5 milliarder år siden. Solsystemet begynte livet som en foster-sky av hydrogen og støv. Denne skyen var restene av andre, eldre stjerner som alt hadde opplevd Guds vrede, og inneholdt alle grunnstoffene vi trengte for å faktisk, bli til. En ganske viktig sak (tenk over hvor heldig du er som faktisk er her. Først og fremst fantes alle grunnstoffene vi trengte i denne skyen, hvis bare ETT hadde manglet hadde vi vært kaputt, tyngdekraften på jorden, temperaturen, avstanden fra solen, hvis noe av det var bare litt annerledes ville ikke liv som vi kjenner det oppstått. Og for ikke å snakke om dine personlige forfedre. Alle sammen [millioner på milliarder helt ned i encellede organismer] overlevde og greide å suksessfullt å reprodusere [hurr hurr]. Hvis vi tenker sannsynlighetsregning er det at du finnes omtrent like sannsynlig som at du skulle spontant eksplodere, akkurat nå. Fremdeles her? Fine greier.).


Uansett. På grunn av tiltrekningen mellom partiklene fortettet skyen seg på midten, og skyen ble skiveformet og begynte å rotere rundt den sentrale massen. Omtrent som en frisbee med en kule i midten. I den sentrale massen ble det jælla mye trykk og jælla varmt, så varmt og trykkfullt at hydrogenkjerner (proton og nøytron-delen av hydrogenatomene) begynte å smelte sammen og danne heliumkjerner. Dette frigjorde enorme mengder energi som gjorde at temperaturen ble opprettholdt, og sammensmeltningen (fusjonen) kunne fortsette. Behold solens fødsel.


Skyen fortsatte å rotere rundt solen (tyngdekraften som gjorde at støvet ikke bare forsvant ut i det tomme rommet) og støvpartiklene kolliderte og festet seg med hverandre, ble til større klumper, som også kolliderte og festet seg, og vi endte til slutt opp med planeter (vår måne ble sannsynligvis dannet ved at en meteor krasjet i jorden da den var bare en smårolling og slo løs en bit som falt inn i en rotasjonsbane rundt den. Finurlige greier tyngdekraften)




Fordi plantene kan utnytte solen til fotosyntese er solen grunnlaget for alt livet på jorden (og også fordi ellers hadde vi bare vært en isklump uten anker, en meteor i rommet, hvis vi i det hele tatt hadde blitt dannet uten solens tyngdekraft). Solen har brennstoff til å lyse i 5 milliarder år til, men i den siste tiden kommer solen sannsynligvis ikke til å være slik vi kjenenr den i dag, enten en rød kjempe eller en hvit dverg, enten vokst og slukt jorden eller krympet og ute av stand til å varme planeten til liv-bærende temperaturer). Livet på jorden er resultatet av lang utvikling, og kan også ha en lang utvikling foran seg hvis ikke vi greier å (metaforisk) bæsje i stykker hele sulamitten. Så hvis du møter på noe som virker mistenkelig romvesen-aktig, spør først, skyt etterpå, det kan være etterkommere av hunden din, på besøk fra fremtiden.


Like etter jorden ble dannet i denne tivoli-bumper-biler situasjonen, så var sammensetningen av atmosfæren annerledes enn i dag. I dag består den av 21% oksygengass O2, 78% nitrogengass N2, 0,03 karbondioksid CO2 (virker lite, men bare en liten økning av denne her gjør at temperaturen vil stige drastisk. Og så vil vi få en ny istid. Forvirret? Polene vil smelte, stoppe golfstrømmen som varmer opp den nordlige delen av Europa, og vi vil fryse over her oppe. Not cool.), og små mengder edelgasser. I den opprinnelige atmosfæren fantes det ikke oksygen. Like at all. Oksygen kom faktisk ETTER liv på jorden, ved at plantene ved fotosyntese skilte den ut som avfallstoff. Yeah. Vi puster plantene sin metaforiske bæsj.


Vi er ikke helt sikker på hvordan den opprinnelige atmosfæren var sammensatt, men den bestod sannsynligvis av nitrogengass med små mengder karbondioksid og vanndamp. Vitenskapsmenn småkrangler konstant om en rekke andre stoffer de også mener kan ha vært tilstede, og hvorvidt disse var viktige for livets eksistens. Men you know, whatever.


Solen bombarderte den unge jorden med ultrafiolett lys (det som gjør deg brun/solbrent/rynkete), jorden var varm (tenk lava. Masse lava) og radioaktive grunnstoffer frigjorde energi til atmosfæren (du vet, sånne som kan gi deg kreft, men som her heller gikk ut i atmosfæren og skapte… you know.. liv), der det dessuten skjede elektriske utladninger i enorme tordenvær. Sååå vi har radioaktivitet, og lyn… Frankenstein noen? Under slike forhold kan organiske molekyler (det vi består av) bli bygget opp av uorganiske molekyler (det vi ikke består av so much). Dette har faktisk blitt gjort i labriatorier (Frankenstein på globalt plan), men uten millioner av år og et par andre detaljer, kan vi ikke skape liv sånn helt enda.


Organiske forbindelser ble altså dannet og løst i vann når jorden var en pittepitte liten nyfødt baby av en planet. I dag mener mange at livet (as we know it) oppstod i en slik suppe av organiske molekyler. Men vi vet ikke. Hele greien med fikenblader og slange og 7 dager kan fremdeles være rett.


*grøss*

21.09.2008

Pasteur

Biologi er naturvitenskap (duh)
Selv om det kanskje virker åpenlyst etter å ha poengtert at biologi er læren om levende ting, så vil jeg altså poengtere at biologi er en del av naturvitenskapen. De andre delene er forholdsvis fysikk og kjemi, og biologi bygger på mange av de samme lovene. Hele poenget med naturvitenskap er å forsøke og forklare hvorfor ting er som de er, og også hva ting faktisk er. For å finne utav alle disse her finurlige tingene om life the universe and everything bruker de fleste (de vi hører på i alle fall) vitenskapsmenn den naturvitenskskaplige arbeidsmetoden.

En av de største grunnene for at folk i det hele tatt forsker på disse biologiske tingsene er for å kunne bedre forstå, og da også helbrede, sykdom og slikt (overpopulasjon ditt overpopulasjon datt. Matmangel på globalt plan er da ikke så farlig er det?). Og siden de da helbreder sykdommene som holder populasjonen av mennesker i sjakk må de finne måter å lage mer mat for å sørge for at alle de som ved naturlig utvalg ville vært døde, kan få mat, overleve, reprodusere, og lage flere svakelige eksemplarer. Det er en grunn for dødelige arvelige sykdommer her folkens.

Når naturvitenskap blir brukt til praktiske ting (femstille bensin, røntgen maskiner, effektivisere matproduksjon osv.) kalles det teknologi. Det vil si at all teknologi egentlig er naturfag. In your face hvis du hatet faget på ungdomskolen og nå er bilmekaniker, IN YOUR FACE! *kremt*

Noen andre eksempler på teknologi er kunnskap og forståelse om radiobølger (VG-liste topp 20 for the win), oppfinnelsen av antibiotika er ikke teknologi, men masseproduksjonen av den for å behandle sykdommer betegnes som det. Forvirrende? Forhåpentligvis ikke.

Bioteknologi er bruk av levende organismer (remember, ikke virus, ikke steiner, men ting med celler og slikt), eller deler av levende organismer i praktisk og industriell sammenheng. (Prøv å la vær å se for deg zombie/robocop-liknende vesener som løper rundt og driver jordbruk her.) Bioteknologien, nærmere molekylærbiologi (forklarer det begrepet nærmere på et senere tidspunkt. Tenk Molekyler. Og biologi.), har ført til store nyvinninger innenfor matvare og legemiddelindustrien blant annet.

Den naturvitenskapelige arbeidmetoden
Tilbake til vitenskapsmennenes ti bud (ikke plassert i praktiske punkter, det som var bra nok for gud var visst ikke bra nok for vitenskapsmennene, men viktig uansett). Biologier (kjemikere og fysikere og, men vi snakker ikke så mye om dem nå, de tror allerede de er demi-guder) gjør hele tiden observasjoner, og lager hypoteser ut i fra disse. En hypotese er en idè, som ofte er totalt ute å kjøre, som biologene så utfører en rekke forsøk for å prøve å bevise. Eller motbevise, alt ettersom hvor masochistiske de er.

Men uansett, forsøkene er viktige, og må beskrives så nøyaktig at andre biologer kan gjøre forsøke om igjen, for å kontrollere at den opprinnelige forskeren ikke har drite på draget og at månen faktisk ikke er en ost likevel. Derfor er det viktig at forskerne tar nøyaktige notater hele veien av nøyaktig hva det er de foretar seg (jeg slapp en saltklump i vannet er ikke holdbart, du må si hva slags salt, hvor mye salt, hvor mye vann, temperaturen på vannet osv.).

En hypotese blir aldri bekreftet i den forstand, men den kan bli ekstremt sannsynlig etter en stund. Da kaller vi den en teori. Hele greien med tyngdekraft for eksempel er bare en teori. For alt vi faktisk vet er det masse pittesmå alver som har som jobb å holde oss fast til jorden sånn at vi ikke flyr vår vei. Men Newton sin tyngdekraft er litt mer sannsynlig altså. Et litt mer biologisk eksempel er Darwins tutviklingsteori (du vet, den med at vi var aper og fisker og sånt på et tidspunkt før vi ble mennesker).

Et eksempel på et forsøk gjort for å forkaste en teori er det utført av Louis Pasteur, en franskmann som levde på 1800-tallet. Han beviste (eller gjorde det veldig lite sannsynlig, på samme nivå som tyngdekraft-alvene) at liv ikke kan oppstå spontant. Mikroskopet var oppfunnet da han gjorde forsøket, og folk visste om mikroorganismer og var for lengst blitt facinert over livet i en vanndråpe. Det folk lurte på var hvor dette livet kom fra. Pasteur fylte en rekke glasskolber med buljong (jepp, han helte suppe på glassflasker), som han visste mikroorganismer gjerne ville gjøre til sitt hjem. Åpningene på kolbene ble formet til en ”svanehals”, før han kokte kolbene, for å drepe de organismene som muligens allerede fantes der. Formen på svanehalsen gjorde at ingen partikler kunne komme inn i kolben utenfra. På et par av kolbene kuttet han av halsen (voldelig fyr dette her), for å ha kontrollkolber, og etter kort tid var det en hel masse liv som svømte rundt i suppen i disse kolbene. Kolbene som fremdeles hadde halsene sine hadde på den andre siden ikke noe tegn til liv selv etter flere måneder, når kontrollkolbene sannsynligvis var oversvømt av mikroorganismer og muggsopp.

Pasteur var en stor vitenskapsmann (fyren fylte suppe på glassflasker!), og bidro mye til den raske fremgangen i biologi, biokjemi og medisin i forrige århundre. Overpopulasjonen kan altså med litt fantasi skyldes på denne fyren.
Det var han som først forstod at aktiviteten til mikroorganismer foråsaket endringer i miljøet rundt dem, for eksempel når melkesyrebakterier omdanner sukker til melkesyre slik at miljøet blir surt. Han oppfant altså yoghurt. Han var også med på å vise at bestemte bakterier førte til bestemte sykdommer, og han utviklet en vaksine mot hundegalskap eller rabies (vi skulle hatt ham nå da kuene tar over galskap-sykdommene. Hva er mer skremmende, en gal hund eller en gal ku?).

20.09.2008

Hva er biologi?

Biologi er Gutta på Tur sin religion. Det er læren om naturen, og deres religiøse ”nirvana” (so to speak), består i at når du forstår hvordan naturen henger sammen på en komplisert og forvirrende nok måte (for alle andre altså, du vet selvfølgelig nøyaktig hva du vet), så vil dette gi en større naturopplevelse. Så hvis du vet hvordan en plantecelle ser ut vil du sette større pris på brødet ditt. Det at plantene har noe som heter plantefoster gjør ikke det hele litt verre i det hele tatt. Neida.

Men basicly handler biologien om samspillet mellom alt levende i naturen. Og et par ikke levende greier bare på gøy. Sånn som virus. Virus er som maskinene i Matrix, er ikke jævlige etter et bevisst valg, men bare, vel… fordi.

Biologien har også gitt menneskene nye og finurlige måter å forpeste naturen på, samtidig som vi gjør livene våre litt enklere og komfortable. For å ikke måtte (eksempelvis og ekstremt overdrevet) spise et eple et insekt har småtygget på har vi altså forurenset (pesticider), drept arter og generelt bæsjet (figurativt, fysisk bæsj er faktisk bare bra for planeten, Til en viss grad. Å drukne alt liv i bæsj hadde sikkert vært mulig om en eller annen sinnssyk bæsjkastende ape plutselig ble allmektig. Keep your gard up.) på jorden.

Det har også oppstått etiske problemer som følge av all vår fantastiske nye kunnskap. Forskning på ubefruktede egg (men vi har ikke noe imot å spise høners ubefruktede egg), genmanipulering blablabla…

Uansett, ved å vite litt om biologi kan vi forholde oss til de etiske problemene, forurensningen på en litt mer fornuftig måte, i stedet for ”Gud sier det er galt/rett/reservert for Jesus”. Og hvis du blir ute av stand til å spise noe noen sinne igjen, eller begynner å manisk forsøke å vaske bort bakteriene på huden din før du til slutt står der som et ribbet vrak av et menneske, så er det bare en risk du blir nødt til å ta.

Levende organismer har mange fellestrekk
Det er jo helt klart en forskjell mellom levende og ikke levende ting her i verden. Du er levende, datamaskinen din er ikke det. Håper jeg. Det du gjør best i å ikke tenke på er at atomene som du er oppbygget av, ikke er levende på noen som helst måte. Altså hvis du plukker deg selv fra hverandre atom for atom vil du ende opp med en haug stoffer somikke er, og aldri har vært, levende, men som til sammen var deg. Som er levende. Eller ER du… dum dum dum dum….

Biologien skal i hvert fall prøve å forholde seg til de tingene i naturen som vi klassifiserer som levende (hvis du ser bort i fra atom-tingen, som virkelig bare er veldig deprimerende og selvmordsfremmende).

Man har forsøkt å lage en definisjon, eller i alle fall et par fellestrekk blant levende organismer. Observe:

Alle organismer er bygget opp av celler. Det kan være èn celle, to celler, i ditt tilfelle masse masse masssssse celler. Alle cellene er bygget opp av makromolekyler (tingester som får cellen til å gjøre forskjellige oppgaver, i stedet for å sitte der som en liten klump med atomer og bare dø), og alle celler har også DNA.

Alle organismer er en del av et næringsnett (hare spise salat, rev spise hare, ulv også spise hare, fugl spise salat, rev spise fugl, elg spise salat, ingenting egentlig spise elg, kanskje menneske i nød, osv…). Alle organismer er også direkte eller indirekte avhengige av hverandre for å skaffe byggematerialer og energi til egen vekst og formering. Hvis ikke du spiser, så får du ikke energi til sånne praktiske ting som hjerneaktivitet og et slående hjerte og slikt, og du dør. Når du er død kan du ikke formere deg. Og formering trenger også en del energi, både i møtet mellom sæd og eggcelle (hurr hurr), oppveksten til det nye individet.

Alle organismer har stoffskifte. Ikke shopping-gale-mikro-homser i magen, men det at de tar opp energirike forbindelser og bryter dem ned til byggesteiner og energi, igjen for å vokse og formere seg. (Do we see a pattern? Meaning of life? Get really really big and have lotsa babies aKa sex?)

Alle organismer kvitter seg med avfallsstoffer. Ja. Bæsj og tiss er eksempler.

Alle organismer er avhengig av et konstant miljø i og omkring cellene sine. Hvis du finner ut at du vil drikke saltsyre, forsyrrer du da miljøet rundt cellene, de blir irritert, selvmordsaksjonerer og tar deg med seg.

Alle organismer viser irritabilitet (du er allergisk mot peanøtter, gnir deg med peanøttolje, huden din blir irritert; smertefull påminnelse om at du er dum) og reagerer på forskjellig vis på indre og ytre påvirkninger (peanøttolje ytre, mutasjon i DNA-et; kreft, indre)

Alle organismer har evnen til vekst, utvikling og formering (hvis de ikke drikker saltsyre, får nok mat og kan bryte ned energirike forbindelser til sex-fuel)

Alle organismer har evnen til tilpasning (du var en gang en ape, nå er du ikke det mer); arvelige variasjoner når det gjelder form, funksjon og adferd gjør dem i stand til å tilpasse seg forandringer i miljøet (så ytre påvirkning var ikke så farlig likevel nei).

30.08.2008

29.08.2008

24.08.2008

Draumen om fred




Det er ikkje noko poeng i å draume. Ikkje no. Det er for seint til det, ho innser det. Det er for seint å tenkje på eit liv utan einsemd, eit liv slik det var før. Dystre tankar om tomme rom og gamle songar fyller hodet hennar. Og det er dette som er korta dei har fått. Ikkje noko å gjere noko med no. Kaffen kokar, ho skjenkar seg ein kopp og ser ut av vindauget. Fingrar med røykpakka som ligg på bordet. Ein halv pakke Marlbro light er alt ho har igjen. Ho byrjar å lage ordspel inni hodet for å fylle opp dei tomme romma. Kaffe, laffe, latte, katte, kasse, kiste, miste… Ho kastar kaffekoppen i hjørnet med kjøleskapet og ser på korleis porselenet knuser, først ein sprekk, så ein til, som eit spindelvev som breier seg utover før det fell fra kvarandre i små skår. Den brune kaffen som renner ut gjennom sprekkane og farar fram som ein foss når koppen går i oppløysing. Det er nett som om ho ser det i sakte film, og ho bli sittende lenge etterpå bare sjå på den mørke flekken på golvet. Og porselenskårane som ligg her og der, dei har samme farge som skjelettbeina du ser på museum, dei gamle beina, dei som har vore der ein stund, dei ingen tørker støv av meir.

Ho kviler andletet i hendene og lukker auga. Eit pust inn, eit pust ut, ro deg ner jente. Etter ei stund reiser ho seg og rydder opp restene etter kaffekoppen og tørker opp den brune flekken. Det er framleis ei svak farge igjen på flisene. Hvis han var her ville han kjøpt nye fliser. Eller kanskje noko som kunne bleika flekken bort. Han likte ting reint. Men han er ikkje her. Så ho sitt seg ner igjen på bordet foran vindauget og ser ut. Og ho ser og ser til verden blir innpakka i ein slags tjukk tåke og ho ikkje trenger å sjå meir. Så ho lukker auga. Men det er der framleis på innsida. Ein blå himmel, myke store skyer, ein kaffekopp og ein grav.

Dusjen er varm og beroligande. Øyrene fylles av lyden av vann som treffer ho, ho trenger ikkje høyre noko anna. Bare lyden av vann. Be the rock. Det var ein gong ho ville ledd av seg sjølv for å tenkje som ein tibetansk munk på magic mushrooms, men no får det bare ein kald ro til å spreie seg gjennom kroppen hennar. Vær steinen. For ein stein kan ikkje føle, ein stein kan ikkje vere einsam, for ein stein er alltid aleine. Etter at ho er ferdig å tørke seg står ho naken foran speilet og ser på kroppen sin. Det store arret som begynner på magen og går ned til midt på venstre lår. Stort og raudt. Dei gamle gule blåmerkene på halsen, som eit grufullt halsband som lenker ho til han. Ho kler på seg og går ut på altanen. Tenner seg ein sigarett. Ho røyker ferdig, pakker bagen sin, eit par sko og ein t-skjorte, eit glass jordbærsyltetøy, lighteren og sigarettene, og forlater leiligheten.

Dei ville komme og leite etter ho. Dei visste kor ho var no, ho måtte jo ringje når det skjedde. Og ho kunne ikkje la dei finne ho, ho kunne ikkje dra tilbake. Men kor langt kjem du eigentleg med en halv pakke Marlbro light og eit glass jordbærsyltetøy?

Det var ikkje trygt å gå ute. Ho måtte skynde seg. Det var folk som skaut deg om du blei for lenge på det som var regnet for nokon sitt område. Og ho hadde ingen planar om å bli skoten. På veien går ho forbi flere grupper. Ho passer seg for å ikkje se direkte på dei, og tviholder på bagen. På eit folketomt hjørne stoppar ho og tar opp sigarettene og putter dei i lomma. Ein halv pakke Marlbro light.

Ho kjem fram, hiver bagen i et hjørne og setter seg ned midt på golvet. Klumpen i halsen veks seg større og ho tenkjer på alle tingene dei snakka om før, alle planane dei la. Dei skulle komme seg vekk, han skulle skjule ho, dei skulle få seg jobbar, og ho skulle gå på skulen. Sammen så skulle dei bygge et liv, og dei skulle aldri finne ho, dei skulle aldri få såre ho meir. Det skulle vere dei to mot verden. Han sa at ho så ut som Norma Jean før ho blei Marilyn Monroe. Han sa mykje rart. Det går i trappen, ho holder pusten og blir heilt, heilt stille. Skrittene stopper, ho reiser seg roleg og stiller seg bak døra. Døra går opp, nokon går inn i rommet, stopper litt og går bort i hjørnet. Ho høyrer dei løfte opp bagen. Glidelåsen åpnes. Skrittene går ut av rommet og ut på trappeavsatsen. Personen forsvinn. Ho står framleis heilt stille. Ho er kald, men ikkje ein fysisk kulde. Ho er redd.

Mellom dei grå husa, forbi gruppene som snur seg og ser etter ho, ho løper og løper, ser seg ikkje tilbake. Kor skal ho gå? Kva skal ho gjere? Dei fant ho. Han lovte at dei aldri ville finne ho igjen. Dei ville sende ho tilbake der. Dei visste ikkje, og dei ville ikkje vite. Det var ikkje ein heim, det var ein slagmark. Og ho var den sivile som gjekk på ein mine. Blodflekker på lakenet, blåmerker ho skjulte, men aldri ble bedt om å forklare uansett. Unntatt han, han hadde spurt ho, nesten sint, kva det var som gjekk føre seg. Men no var han borte, eit offer for den andre krigen, den verkelege krigen. Mellom dei som egentlig var så like, den som foregikk på gatehjørner i eit lite område i ein stor by kor ho var aleine, kor ho var ein fremmed.

Ho har løpt tre kvartalar no. Men ho veit ikkje kor ho er. Alt er ukjend. Bygningane er framleis grå og dekket av grafitti, men det er ingen folk her meir. Ho byrjer å skjelve. Kvifor er det ingen folk her? Ho kjenner ho er sulten. Ho har ikkje spist på to dager, ho har ingen penger. Kvifor er det ingen folk? Det er bare å gå videre. Gå fort, ikkje sjå på nokon, ikkje sjå på nokon, sjå rett fram, hold hodet høyt. Pust rolig. These boots are made for walkin’. Ho syng til seg sjølv, men lavt. Ho prøver å sjå sterk ut, men ho tror ikkje nokon vil la seg lure. Ein avmagra liten jente, uten noko med seg, bare klærne ho har på seg og ein halv pakke Marlbro light i lommen. Men ho prøver likevel. Kva anna kan ho gjere?

Ho vil ikkje tenkje direkte på det. Vil ikkje si det rett ut, ikkje engong til seg sjølv. Men det var det han prøvde å få ho til å gjere. Det er eineste måten du kan få fred sa han. Ho blei misbrukt. Ho møtte han, og han fikk ho til å snakke. Den fyrste som nokon gong verka som om han brydde seg nok til å fortelle ho når ho var dum. Og ho fortalte han alt. Og dei rømte saman. Ho hadde rømt før, men då hadde dei funne ho og sendt ho tilbake. Men no var dei to, og han var myndig, dei hadde en sjanse. Trodde ho. Men sjølv om dei kom bort så var det meir ondskap i den verden dei rømde til. Gatekrigar, gjengar, storbyen sine mareritt. Og han vart fanget. Dei trengde å leve sa han. Og dette var ein måte. Det ville ikkje vere for alltid. Men til slutt så kom dei for å hente han. Ho prøvde å stoppe dei. Og etterpå lå ho der i ein blodpøl, og han lå der i sin eigen blodpøl, og han sa farvel. Ho ringde politiet, men så måtte ho rømme. Ho kunne ikkje dra tilbake. Og ho kunne ikkje dra på sjukehus. Og no visste dei kor ho var. Og dei kom for å hente ho. Freden ho hadde i ein kort stund er knust no, knust og borte. Og alt ho har igjen etter han er ein halv pakke Marlbro light.

Ho fortsetter å gå mens ho tenkjer. Det er kveld, og fortsatt ingen folk. Ho finner seg ein døråpning i eit forlatt hus og leggjer seg ned. Det er kaldt, men det er ingenting å gjere noko med. I feel like a newborn, my skin is dead, my skin is theirs.

I ein mørk gate i eit mørkt kvartal i ein stor by ligger det ei lita jente. Ho synger seg sjøl i søvn. Ho er ingen, ho er aleine med ein halv pakke Marlbro light.

22.08.2008

EG THAT'S WHO


Hvem har mad skills?

18.08.2008

What's up pussycat


Matte. Og annengradslikne eller og lineær likne, det er det som er spørsmålet.

15.08.2008

The Time of My Life








Trekker på gaten. Iført Doris Day-kjole og tynn svart cardigan. Det er 14 grader ute. Det er lite folk ute, gjør jobben min vanskeligere. Fullmåne, så freakene er ute og vandrer. Starter en samtale med en australsk gatemusikant. Han spiller Wonderwall og Hallelujah. Vi liker ham. Jeg jobber mellom 23.00 og 02.00. Det går tregt i kveld.

Alle dissemå jeg kvitte meg med. Gi til fulle folk, som er over 24, ikke for trashy, og ser ut som de vil bruke masse masse penger på drikke. Og det er død-kveld. Det vil si veldig få folk og gi kort til. Jeg må papir-hore meg selv. Gir 15 kort til hver person som vil ha, og snakker unødvendig lenge med fulle menn som vil ha meg med på barer. Det kan være underholdende. Jeg fikk tre roser. Gatemusikanten kalte en mann for "wanker". En mann plukket meg opp og snudde meg opp ned.

Jeg elsker jobben min =)