31.03.2008

Sting like a Butterfly






Dette året er jo bare alt for travelt. Min CO2 kvote er også meget meget stygg blitt… hittil i år har jeg vært 2 ganger i London, 1 tur til Jordan hvor vi også kjørte rundt hele landet (som er på størrelse med Hordaland, men still) en uke, på osdag flyr jeg til Italia, så skal jeg fly til Stavanger og Kongeparken i mai, sommerferien blir Hove, Berlin, Amsterdam og Finse… Hvis Al Gore var død hadde han vridd seg i graven sin, siden han ikke er det tror jeg at jeg kanskje bør holde en lav profil når det kommer til tidligere amerikanske presidentkandidater… Note to self: cancel tea-party med John Kerry.

I tilegg til min nyfunnene reisesyke (unnskyldning: dette er siste året jeg faktisk kommer til å ha penger til å reise I det hele tatt før jeg er 60, pensjonert og fet), har skolen også begynt å spise uforskammet mye av fritiden min. Jeg er faktisk nødt til å begynne å legge av tid til skole-relatert stress, hvilket bare gjør meg… ja… stresset. Og når jeg stresser får jeg kviser. Altså negativ ting dette her. Og fra før har vi de tre jobbene, med arbeidsdager, etter skoletid selvfølgelig, 6 dager i uken, venner som forlanger oppmerksomhet, og et nytt tilskudd, mr. Dude, som legger beslag på all den resterende Ingrid-tiden, som ellers kunne blitt brukt på ting som å meditere i en hule eller vaske en trillebår i havet med et fiskegarn. Tiden min blir for så vidt brukt på hovedsakelig fornøyelige måter eller i alle fall intelligente måter, men det kommer et punkt hvor man må tenke over om det kanskje er på tide å reprioritere, kanskje kutte ut et par ting… Hvordan jeg skal få tid til å dekorere den nye leiligheten i sommer er et mysterium.

På den andre siden bør jeg kanskje nevne at jeg er disgustingly happy med livet mitt for tiden, og at 4 timers søvn om natten faktisk er nok når du har ordentlig, svart cubansk kaffe som pappaen din har kjøpt til deg=)

06.03.2008

Ode til min mobil Hinsides

*gråter* telefonen min er død... min fantastiske Sony Ericsson med sitt fantastiske kamera som jeg faktisk endelig hadde begynt å forstå. Og det lille dyret mitt lastet bilder rett opp til nettet. Ikkeno styr med kabler eller bluetooth for å få bildene på nettet, ikke noe behon for digitalkamera. Åh, dyret jeg er så lei meg, unnskyld for at jeg mistet deg i gulvet, unnskyld for at jeg bet på deg, unnskyld for at jeg hoppet på deg den gangen... Kom tilbake til meg, jeg savner deg... I ditt sted er nå en snobbete liten nokia med dillusions of grandeur, som gjør alt den kan for å være bitchy og fucke opp livet mitt. Det tok meg to uker å finne menyen. MENYEN!!TO UKER!! Jeg er fortapt uten deg... Ingen flere selvtatte bilder å legge ut, hvis ikke jeg stikker av med speilrefleksen... og det er stort og skal absolutt ikke med på konserter. Så ingen konsertbilder med deg min vakre skapning, min elskling, min fortapte Sony... Jeg har forsøkt å sportsteipe deg, jeg har ladet deg i utallige dager, jeg har gjort alt jeg kunne tenke på... Innimellom serjeg tilogmed et livstegn,du lyser opp et par sekunder før det lille livet igjen slukkes, og du sovner plutselig og sjokkerende inn... Jeg er fortapt uten deg dyret, vi har opplevd så mye sammen, wolfmother, roskilde, finse, muse, london, og livet generelt de siste 10 månedene... Jeg vil tenke på deg mens jeg er på flere reiser og har flere kodak-moments, og jeg håper du har det bra der du er<3











01.03.2008

Skuddårsmusikken

Eimen av svette, blandet med øl, en svak eim av spy og etterhvert også den søtlige ubehaglige lukten av billig champagne... Press på alle sider, skrikende mennesker, du får en albue i fjeset, folk river i klærne dine, og du skriker med... hånden som du holder foran magen blir brutalt dyttet inn i solar plexus og du mister pusten, du kjemper et sekund for å få nok plass til å flytte hånden, før du tar et nytt pust og skriker igjen. Du kan ikke bevege deg, og du føler deg overveldet av fuktig, oppbrukt luft, ene hånden er utstrakt fremover, oppover, og du står på tærne mens du strekker deg så lang du er. Lukten av champagnen overdøver alt annet, og det brenner i øyet da det søtlige regnet faller på ansiktet ditt.

Lykken truer med å overdøve hjerteslagene dine, smilet deler nærmest ansiktet i to, og du synger med, eller skriker med, så høyt du kan. Ingenting annet eksisterer, du er her, nå, og de spiller Resistansen. Noen biter deg i armen, du dytter dem bort, og fortsetter å hoppe, å synge.. Når det er over står du der sammen med de 3500 andre, sminke rennende nedover ansiktet og skriker etter mer, mer Kaizers, mer musikk, mer, alltid mer.. Det verker i hele kroppen din, øynene svir, du er sulten og tørst, og du skulle ønske du kunne fått dette øyeblikket til å vare for alltid... eller i hvert fall til neste helg og Children of Bodom i London;)

Kaizers Orchestra i Arenum i Bergen 29.02.08 <3