Annie

Alt jeg vil gjøre er å ringe deg. Fortelle deg hvor mye jeg savner deg og hvor glad jeg er i deg. Eller hvor mye jeg savner og hvor glad jeg er i den personen jeg skulle ønske du kunne være, du kunne være for meg. Den som ikke drakk hver uke, den som ikke jobbet hver dag, fordi at når du har det travelt, trenger du ikke tenke, og når du er full kan du ikke tenke. Men jeg savner den delen av deg og. Den jeg skulle ønske du ikke hadde. Jeg savner lyden av stemmen din. Bare å høre deg le, se deg smile, måten øynene dine åpner seg stort og med et smil i krokene når du ser på meg. Eller da du så på meg. Jeg savner å ha deg å snakke med. Om mine problemer, om dine problemer, om alt og om ingenting. Vi snakket om fremtiden, og jeg var så stolt av deg. Jeg tror ikke jeg sa det noen gang. Hvor stolt jeg er og hvor glad jeg er fordi du har funnet utav det. Du vet. Og du vet at du kan. Jeg savner at du passer på meg, og at du får meg til å gjøre de tingene jeg burde gjøre, selv om jeg ikke har lyst. Jeg savner måten du holder hånden min på, klemmer den hardt, som om jeg kommer til å forsvinne hvis du ikke holder så hardt du kan. Jeg savner selvfølgelig også måten du kysser meg på. Holder meg inntil deg og alt annet mister all betydning. Vi forsvant i hverandre og du holdt meg akkurat slik jeg vil bli holdt. Men mest av alt savner jeg å snakke med deg om viktige ting. Snakke med deg om store ting, fordi det får dem til å føles mindre når jeg deler dem med deg.

FFS

Det er sånne uker som dette her som får meg til å ville tro på Gud. Det har gått 8 dager, give or take et par timer, og masse tårer, turer og deprimerende kvelder siden The End. Og jeg er selve definisjonen på brent barn, og ilden er en hydrogenbombe på nervene mine. Søndagen var tortur, det lille som var igjen av den, mandagen var verre, og full av S Club 7 sanger og disney. Mildt sagt tragisk. Og da innimellom all denne trøstespisingen og guilt-treningen, snakket jeg med Big Spender, med sine 20-something år, sitt helikopter, og sin vakre, oh so vakre, leilighet i oslo, som jeg ikke har snakket med på flere måneder, og han annonserte at han kommer til Bergen i Mai. And I was laik... oooh...kai.... såh da skal jeg liksom møte han. (DO NOT WANT REBOUND PANIKK I MITT HODE, IKKE KLAR!) Også begynner jeg å snakke med en fyr på face, som kjenenr en jeg jobber med og blablabla, og han spør om vi skal finne på noe en dag. And I was laik... oooh...kai.... såh da skal jeg liksom møte han. (PANIC ROOM PANIC ROOM) Og SÅ! I dag kommer en annen venn av meg og vil hooke meg opp med kompisen sin, som er forholdsvis kul og kos å snakke med. And I was laik.... oooh...ka...HELL NO GIVE ME SOME FUCKING TIME!! Det er IKKE gått lang nok tid, jeg er så EVIG ikke her enda... såh da skal jeg liksom henge med dem... jeg suger på dette her.... det finnes en gud og han har en sarkastisk og ekstremt irriterende sans for humor. Jah... det har gått 8 dager, jeg har tre dater, russetiden starter snart, dvs muligheter for tilfeldig roting med gyldig grunn, og alt jeg vil er å krølle meg sammen på sofaen og se titanic og sutre... Men det fungerte ikke forrige gang gjorde det jente, nei det gjorde ikke det, det bare gjorde det verre, get back on horse while he's still standing.

giddy up?

Som en eneboer

Det føles bedre å være sint enn å være lei seg. Når du er sint kan du skrike og banne og slenge drit, slå i puter og føle deg righteous. Når du er trist er du bare trist. Og alt du egentlig kan gjøre er å gråte, men det er ikke alltid det hjelper. Når du er trist må du jobbe med å bli glad igjen, jobbe med å komme deg forbi det triste, med å se det positive i ting igjen. Når du er sint kan du rulle deg i det negative som om det var søle, og du en usannsynlig skittelskende liten hund.

Jeg husker første gangen. Da var jeg sinna. Jeg var så sinna at jeg begynte å le, og hoppet ut i søledammen, og ble der også. Jeg var falt ned av hesten, og hesten min var komatøs, jeg så ikke noe håp for å komme meg opp der igjen. Denne gangen lengter jeg nesten tilbake til det. Jeg vet at det er større sjanse for å komme seg videre når du ikke går rundt og drømmer om hevn eller lignende, men hva om jeg ikke vil komme meg videre? Hva om jeg vil bli her for alltid, aldri måtte forholde meg til noen andre, noen jeg ikke kjenner, og ikke forstår. Men det holder ikke det heller. Jeg kan ikke bli her, det gjør for vondt. Kanskje bare komme et lite stykke videre. Slik at jeg får puste igjen, men at det fremdeles er det samme. Kanskje det går an. Kanskje jeg kan prøve. En del av meg håper fremdeles. Og jeg tør ikke drepe den delen. Hva om den aldri håper igjen da?

Fuckings hestemishandler

Jeg er sint.

Barbie is a slut

Soundtrack: You and me – Lifehouse

 Så nå er jeg tilbake fra Italia. Ikke mer reising på en stund, og jeg ligger på stuegulvet med dynene og laptopen min mens jeg ser ut vinduet. Der ute er det masse store trær og gravsteiner. Og solen skinner litt sånn innimellom. Skal ut og ta meg en løpetur snart, eller en tur på fjellet. Jeg pleide å klatre opp på fjellet med Surferboy på denne tiden i for to år siden. I fjor på denne tiden drakk jeg. Og i år vet jeg ikke hva jeg gjør lenger. Tiden går så fort og alt forandrer seg, venner fader inn og ut, jeg har vært alene lenge nå, alt står stille. Jeg må begynne å ta sjanser, ikkesant? Hoppe i det, uansett hva ”det” viser seg å være. Jeg er redd. Hvis man viser verden hvem man er og hva man føler, så kan de rive hjertet ut av brystet på deg og leke voodoo-dukke med det. Men hvis du ikke slipper folk innpå deg så… er det dumt? Du blir ensom tror jeg. Og tom og falsk. Så etter løpeturen, dusjen, og fremover ukene, månedene og dagene i livet mitt, kanskje jeg finner utav hvilke sjanser jeg burde ta. Mr. Dude kommer bort i kveld. Gjør meg nervøs. Og glad. Og motløs. Livet er mye vanskeligere enn barbiedukker, jeg forventet aldri dette her. Hvorfor er det ingen som advarer oss? Kanskje de bare lusker gjennom livene sine uten ordentlig kontakt med de rundt seg. Kanskje de er litt døde inni. Kanskje deres liv er som barbiedukker. Jeg vil heller gråte på en fjelltopp enn å aldri ta sjansene på et fly. Den setningen er logisk inni hodet mitt. Men nå tar jeg med meg Froggy(ipod) og løper.