Time and time again

Jeg smilte… fordi jeg tenkte på deg. Eller ikke på deg, men på det vi hadde. En liten stund. En liten stund så var du min verden. Min sol og mine stjerner, min regnbue og mine drømmer. Og det endte. Og det var forferdelig trist. Og når jeg ser på bilder fra den tiden, for en måned, to måneder siden… så vet jeg hvorfor jeg smiler på bildene. På grunn av deg. Jeg tenker på at du vil holde rundt meg. Og på at du vil smile til meg med de øynene som du har. Og det var derfor jeg smilte. Da. For to måneder siden. Jeg er ikke over deg. Men jeg vet. At jeg trenger deg ikke. Jeg kan leve uten deg. Jeg vil ikke leve uten deg, men jeg kan. Og jeg kan leve med deg som ikke mer enn en venn. Fordi at det er ferdig, og det er trist. Jeg gråter innimellom. Men det er over. Og jeg ville ikke byttet denne erfaringen mot noe =) for du var verdt det, en liten stund.

Annie

Alt jeg vil gjøre er å ringe deg. Fortelle deg hvor mye jeg savner deg og hvor glad jeg er i deg. Eller hvor mye jeg savner og hvor glad jeg er i den personen jeg skulle ønske du kunne være, du kunne være for meg. Den som ikke drakk hver uke, den som ikke jobbet hver dag, fordi at når du har det travelt, trenger du ikke tenke, og når du er full kan du ikke tenke. Men jeg savner den delen av deg og. Den jeg skulle ønske du ikke hadde. Jeg savner lyden av stemmen din. Bare å høre deg le, se deg smile, måten øynene dine åpner seg stort og med et smil i krokene når du ser på meg. Eller da du så på meg. Jeg savner å ha deg å snakke med. Om mine problemer, om dine problemer, om alt og om ingenting. Vi snakket om fremtiden, og jeg var så stolt av deg. Jeg tror ikke jeg sa det noen gang. Hvor stolt jeg er og hvor glad jeg er fordi du har funnet utav det. Du vet. Og du vet at du kan. Jeg savner at du passer på meg, og at du får meg til å gjøre de tingene jeg burde gjøre, selv om jeg ikke har lyst. Jeg savner måten du holder hånden min på, klemmer den hardt, som om jeg kommer til å forsvinne hvis du ikke holder så hardt du kan. Jeg savner selvfølgelig også måten du kysser meg på. Holder meg inntil deg og alt annet mister all betydning. Vi forsvant i hverandre og du holdt meg akkurat slik jeg vil bli holdt. Men mest av alt savner jeg å snakke med deg om viktige ting. Snakke med deg om store ting, fordi det får dem til å føles mindre når jeg deler dem med deg.

FFS

Det er sånne uker som dette her som får meg til å ville tro på Gud. Det har gått 8 dager, give or take et par timer, og masse tårer, turer og deprimerende kvelder siden The End. Og jeg er selve definisjonen på brent barn, og ilden er en hydrogenbombe på nervene mine. Søndagen var tortur, det lille som var igjen av den, mandagen var verre, og full av S Club 7 sanger og disney. Mildt sagt tragisk. Og da innimellom all denne trøstespisingen og guilt-treningen, snakket jeg med Big Spender, med sine 20-something år, sitt helikopter, og sin vakre, oh so vakre, leilighet i oslo, som jeg ikke har snakket med på flere måneder, og han annonserte at han kommer til Bergen i Mai. And I was laik... oooh...kai.... såh da skal jeg liksom møte han. (DO NOT WANT REBOUND PANIKK I MITT HODE, IKKE KLAR!) Også begynner jeg å snakke med en fyr på face, som kjenenr en jeg jobber med og blablabla, og han spør om vi skal finne på noe en dag. And I was laik... oooh...kai.... såh da skal jeg liksom møte han. (PANIC ROOM PANIC ROOM) Og SÅ! I dag kommer en annen venn av meg og vil hooke meg opp med kompisen sin, som er forholdsvis kul og kos å snakke med. And I was laik.... oooh...ka...HELL NO GIVE ME SOME FUCKING TIME!! Det er IKKE gått lang nok tid, jeg er så EVIG ikke her enda... såh da skal jeg liksom henge med dem... jeg suger på dette her.... det finnes en gud og han har en sarkastisk og ekstremt irriterende sans for humor. Jah... det har gått 8 dager, jeg har tre dater, russetiden starter snart, dvs muligheter for tilfeldig roting med gyldig grunn, og alt jeg vil er å krølle meg sammen på sofaen og se titanic og sutre... Men det fungerte ikke forrige gang gjorde det jente, nei det gjorde ikke det, det bare gjorde det verre, get back on horse while he's still standing.

giddy up?

Som en eneboer

Det føles bedre å være sint enn å være lei seg. Når du er sint kan du skrike og banne og slenge drit, slå i puter og føle deg righteous. Når du er trist er du bare trist. Og alt du egentlig kan gjøre er å gråte, men det er ikke alltid det hjelper. Når du er trist må du jobbe med å bli glad igjen, jobbe med å komme deg forbi det triste, med å se det positive i ting igjen. Når du er sint kan du rulle deg i det negative som om det var søle, og du en usannsynlig skittelskende liten hund.

Jeg husker første gangen. Da var jeg sinna. Jeg var så sinna at jeg begynte å le, og hoppet ut i søledammen, og ble der også. Jeg var falt ned av hesten, og hesten min var komatøs, jeg så ikke noe håp for å komme meg opp der igjen. Denne gangen lengter jeg nesten tilbake til det. Jeg vet at det er større sjanse for å komme seg videre når du ikke går rundt og drømmer om hevn eller lignende, men hva om jeg ikke vil komme meg videre? Hva om jeg vil bli her for alltid, aldri måtte forholde meg til noen andre, noen jeg ikke kjenner, og ikke forstår. Men det holder ikke det heller. Jeg kan ikke bli her, det gjør for vondt. Kanskje bare komme et lite stykke videre. Slik at jeg får puste igjen, men at det fremdeles er det samme. Kanskje det går an. Kanskje jeg kan prøve. En del av meg håper fremdeles. Og jeg tør ikke drepe den delen. Hva om den aldri håper igjen da?

Fuckings hestemishandler

Jeg er sint.

Barbie is a slut

Soundtrack: You and me – Lifehouse

 Så nå er jeg tilbake fra Italia. Ikke mer reising på en stund, og jeg ligger på stuegulvet med dynene og laptopen min mens jeg ser ut vinduet. Der ute er det masse store trær og gravsteiner. Og solen skinner litt sånn innimellom. Skal ut og ta meg en løpetur snart, eller en tur på fjellet. Jeg pleide å klatre opp på fjellet med Surferboy på denne tiden i for to år siden. I fjor på denne tiden drakk jeg. Og i år vet jeg ikke hva jeg gjør lenger. Tiden går så fort og alt forandrer seg, venner fader inn og ut, jeg har vært alene lenge nå, alt står stille. Jeg må begynne å ta sjanser, ikkesant? Hoppe i det, uansett hva ”det” viser seg å være. Jeg er redd. Hvis man viser verden hvem man er og hva man føler, så kan de rive hjertet ut av brystet på deg og leke voodoo-dukke med det. Men hvis du ikke slipper folk innpå deg så… er det dumt? Du blir ensom tror jeg. Og tom og falsk. Så etter løpeturen, dusjen, og fremover ukene, månedene og dagene i livet mitt, kanskje jeg finner utav hvilke sjanser jeg burde ta. Mr. Dude kommer bort i kveld. Gjør meg nervøs. Og glad. Og motløs. Livet er mye vanskeligere enn barbiedukker, jeg forventet aldri dette her. Hvorfor er det ingen som advarer oss? Kanskje de bare lusker gjennom livene sine uten ordentlig kontakt med de rundt seg. Kanskje de er litt døde inni. Kanskje deres liv er som barbiedukker. Jeg vil heller gråte på en fjelltopp enn å aldri ta sjansene på et fly. Den setningen er logisk inni hodet mitt. Men nå tar jeg med meg Froggy(ipod) og løper. 

Sting like a Butterfly

Dette året er jo bare alt for travelt. Min CO2 kvote er også meget meget stygg blitt… hittil i år har jeg vært 2 ganger i London, 1 tur til Jordan hvor vi også kjørte rundt hele landet (som er på størrelse med Hordaland, men still) en uke, på osdag flyr jeg til Italia, så skal jeg fly til Stavanger og Kongeparken i mai, sommerferien blir Hove, Berlin, Amsterdam og Finse… Hvis Al Gore var død hadde han vridd seg i graven sin, siden han ikke er det tror jeg at jeg kanskje bør holde en lav profil når det kommer til tidligere amerikanske presidentkandidater… Note to self: cancel tea-party med John Kerry.

I tilegg til min nyfunnene reisesyke (unnskyldning: dette er siste året jeg faktisk kommer til å ha penger til å reise I det hele tatt før jeg er 60, pensjonert og fet), har skolen også begynt å spise uforskammet mye av fritiden min. Jeg er faktisk nødt til å begynne å legge av tid til skole-relatert stress, hvilket bare gjør meg… ja… stresset. Og når jeg stresser får jeg kviser. Altså negativ ting dette her. Og fra før har vi de tre jobbene, med arbeidsdager, etter skoletid selvfølgelig, 6 dager i uken, venner som forlanger oppmerksomhet, og et nytt tilskudd, mr. Dude, som legger beslag på all den resterende Ingrid-tiden, som ellers kunne blitt brukt på ting som å meditere i en hule eller vaske en trillebår i havet med et fiskegarn. Tiden min blir for så vidt brukt på hovedsakelig fornøyelige måter eller i alle fall intelligente måter, men det kommer et punkt hvor man må tenke over om det kanskje er på tide å reprioritere, kanskje kutte ut et par ting… Hvordan jeg skal få tid til å dekorere den nye leiligheten i sommer er et mysterium.

På den andre siden bør jeg kanskje nevne at jeg er disgustingly happy med livet mitt for tiden, og at 4 timers søvn om natten faktisk er nok når du har ordentlig, svart cubansk kaffe som pappaen din har kjøpt til deg=)

Ode til min mobil Hinsides

*gråter* telefonen min er død... min fantastiske Sony Ericsson med sitt fantastiske kamera som jeg faktisk endelig hadde begynt å forstå. Og det lille dyret mitt lastet bilder rett opp til nettet. Ikkeno styr med kabler eller bluetooth for å få bildene på nettet, ikke noe behon for digitalkamera. Åh, dyret jeg er så lei meg, unnskyld for at jeg mistet deg i gulvet, unnskyld for at jeg bet på deg, unnskyld for at jeg hoppet på deg den gangen... Kom tilbake til meg, jeg savner deg... I ditt sted er nå en snobbete liten nokia med dillusions of grandeur, som gjør alt den kan for å være bitchy og fucke opp livet mitt. Det tok meg to uker å finne menyen. MENYEN!!TO UKER!! Jeg er fortapt uten deg... Ingen flere selvtatte bilder å legge ut, hvis ikke jeg stikker av med speilrefleksen... og det er stort og skal absolutt ikke med på konserter. Så ingen konsertbilder med deg min vakre skapning, min elskling, min fortapte Sony... Jeg har forsøkt å sportsteipe deg, jeg har ladet deg i utallige dager, jeg har gjort alt jeg kunne tenke på... Innimellom serjeg tilogmed et livstegn,du lyser opp et par sekunder før det lille livet igjen slukkes, og du sovner plutselig og sjokkerende inn... Jeg er fortapt uten deg dyret, vi har opplevd så mye sammen, wolfmother, roskilde, finse, muse, london, og livet generelt de siste 10 månedene... Jeg vil tenke på deg mens jeg er på flere reiser og har flere kodak-moments, og jeg håper du har det bra der du er<3

Skuddårsmusikken

Eimen av svette, blandet med øl, en svak eim av spy og etterhvert også den søtlige ubehaglige lukten av billig champagne... Press på alle sider, skrikende mennesker, du får en albue i fjeset, folk river i klærne dine, og du skriker med... hånden som du holder foran magen blir brutalt dyttet inn i solar plexus og du mister pusten, du kjemper et sekund for å få nok plass til å flytte hånden, før du tar et nytt pust og skriker igjen. Du kan ikke bevege deg, og du føler deg overveldet av fuktig, oppbrukt luft, ene hånden er utstrakt fremover, oppover, og du står på tærne mens du strekker deg så lang du er. Lukten av champagnen overdøver alt annet, og det brenner i øyet da det søtlige regnet faller på ansiktet ditt.

Lykken truer med å overdøve hjerteslagene dine, smilet deler nærmest ansiktet i to, og du synger med, eller skriker med, så høyt du kan. Ingenting annet eksisterer, du er her, nå, og de spiller Resistansen. Noen biter deg i armen, du dytter dem bort, og fortsetter å hoppe, å synge.. Når det er over står du der sammen med de 3500 andre, sminke rennende nedover ansiktet og skriker etter mer, mer Kaizers, mer musikk, mer, alltid mer.. Det verker i hele kroppen din, øynene svir, du er sulten og tørst, og du skulle ønske du kunne fått dette øyeblikket til å vare for alltid... eller i hvert fall til neste helg og Children of Bodom i London;)

Kaizers Orchestra i Arenum i Bergen 29.02.08 <3

kuer, kuer overalt

Skole, utdanning, fremtiden… militæret skal de reise til og. De drar til Frankriket og Italia for å lære språk, og de drar på folkehøyskole på Østlandet for å lære livet. De skal jobbe og de skal feste og de skal leve livet sitt, før den dagen de planlegger å bestemme seg for å bli voksen. Da skal de ha mann og barn, de skal ha hus og jobb, og de skal mimre om tiden før, tiden da de levde. De skal ha planer alle sammen, selv om planen er å gjøre ingenting. Ingen av dem vet hvorfor de planlegger, hvorfor fremtiden er det den er, og viktigere enn fortiden. De vil planlegge for fremtiden mens de lengter etter fortiden, og prøver å leve i det som er nå, alt på en gang. De vil sannsynligvis stoppe opp å tenke over det på et tidspunkt, hva som dytter dem fremover, hva det er som får dem til å vokse, og å vokse opp. De vil tenke over om de egentlig er helt alene i verden, og de vil tenke på om de egentlig er lykkelige, og de vil få lyst til å stoppe opp. Gripe tak i tiden og stoppe alt. Slik at de får tid til å tenke over nåtiden, nå mens det skjer. Sånn at de får tid til å finne ut hvem de er, hva de vil, og hvorfor tiden gjør dem gamle. Men så vil de slutte å tenke, og de vil fortsette fremover. For noe vil distrahere dem, livet vil dukke opp og ta oppmerksomheten bort fra det som ikke er livet. Det som er tanker. Og de stoppet egentlig aldri helt opp. Livet deres vil alltid gå i en rett linje ubrutt linje, frem til det tidspunktet linjen slutter. Og de vil se i mange retninger på en gang, men de vil aldri se seg selv. De skal dra bort og leve, også en gang lenger nedover linjen, skal de slutte med det. Ikke leve lenger. Bare være. Og da er de endelig blitt voksen.

De er rare disse unge menneskene.

Fields of Sugar

Verden vil være vanskelig. Hvis ikke livene våre er kompliserte, fulle av hjørner, alt for mange smale stier og muligheter som alle ender i å spise is rett fra boksen, så hadde verden følt seg liten og ubetydelig, med en ufullstendig tilværelse. Verden takler ikke at noen finner ro og lykke uten videre. Det skal ikke være sånn, mennesker skal ikke være lykkelig lange perioder av gangen, de skal slite, de skal gråte, de skal lide, og de skal spise is rett fra boksen.

Håpløshet og likegyldighet. Det er der de fleste ender opp. Hvorfor må det være sånn? Etter man har levd en stund så forsvinner poenget littegrann. Alt blir bare rutiner og vaner, og hvis du stopper opp i hverdagen og faktisk tenker over det alt sammen, så er det så alt for lett og bare kaste inn det metaforiske håndkleet og gi opp. Mennesker gjør veldig mye for å slippe unna hverdagen. Vi doper oss, drikker, utvikler psykoser, men det farligste vi gjør er at vi bare kutter av tilgangen til våre egne følelser, vi blir kalde skall som ikke tar oss nær av ting, men som heller ikke ser noe poeng i å hjelpe andre, vi er jo så små og har så lite, hvilken forskjell kan vi gjøre? Og når alle tenker sånn, vel da er vi rimelig godt fucket.

Men så har vi jo pessimistenes syn på verden, fucket er vi uansett. Vi er bare små fluer på en stor kukake, vi har ikke noen sjanse til å bli lykkelig, det er ikke noe poeng i å prøve i det hele tatt. Men la oss ikke forsvinne i de tankebanene, da blir vi bare deprimert. La oss si at vi har en sjanse, en liten mulighet for tilfredsstillelse. La oss late som om det går an å finne en tilværelse som er egentlig ganske gledesfylt fra dag til dag. Hva trenger man for en sånn tilværelse? Folk har så mange forskjellige meninger om akkurat det at det er vanskelig å vite hva du skal mene. Noen vil ha en interessant jobb og økonomisk trygghet, noen vil ha kjærlighet og familie, noen vil bare ha muligheten til å gjøre ingenting, og noen vil ha muligheten til å gjøre alt. Hva skal man egentlig legge vekt på? Tingen er at du kan være lykkelig, men når du er lykkelig er det alltid en fare for at hjernen begynner å kjede seg, og du begynner å lure på meningen med livet, bare for å ha noe å tenke på. Og en ting jeg har funnet ut er at det er absolutt umulig å være lykkelig når man tenker på meningen med livet. Du blir bare overbevist om at det er noe i livet ditt som mangler, og du har sannsynligvis rett. Det er alltid noe som mangler, det kommer alltid til å være noe som mangler. Catch 22. Hvis du ikke er klar over at noe mangler, er du lykkelig, men når du blir lykkelig begynner du eventuelt å tenke, og du finner ut at noe mangler.

Jeg kunne tenke meg å utvikle en hyggelig liten psykose. Kanskje en egen liten verden i mitt eget hode, noe å rømme til hvor du er regissør, direktør, skuespiller og produsent. Ingenting er uforventet, alt er spennende, og hvor du vet alt vil ordne seg til slutt. Men verden er ikke laget sånn at det finnes sånne psykoser. Tilbake til å spise is fra boksen og høre på Eva Cassidy.

Nowhere-land

I dag var jeg og tok en yogatime langt langt langt pokker i voll ute på Sotra, vi var så langt borte at diskman' min sluttet å fungere og de skrev "skole" med u. Det var som om stedet selv utsåndet en slags protest mot tekniske nyvinninger og gjorde at absolutt alt sluttet å fungere. Busser og bilder kolliderte, brøytebiler stod som monumenter over håpløsheten begravet i en halv meter snø, og det var ikke et menneske å se, bortsett fra en gammel mann som gikk av bussen med meg. Han var høy og grå, med briller og en lang frakk, og jeg er rimelig sikker på at han var kongen over dette langtvekk-landet. Han gikk sånn høflig og stillferdig gjennom snøen foran meg, og det var som om snøen delte seg for ham. Eller opphørte å eksistere øyebikket før han satt ned foten, for så å komme tilbake med et passende fotspor etter han var gått forbi.

Etter timen satt jeg på busstoppet for meg selv og ventet på bussen som aldri kom i mine fantastiske høye boots. Vinteren er virkelig en fantastisk årstid når du er langt, langt ute på landet, med en gammel diskman med en gammel cd med Beatles.

Ingrid & Sindre & Cily & Xavi: Night of the Spoon

4 stykker i en dobbeltesng, etter en DEL øl, hva gjør vi? jo vi lager egendefinerte tekster på sangen I will Survive, mens hele gjengen ligger og spooner og blir bare alt for varm. Anyway, jeg fant igjen teksten, og den var bare alt for genial, så vi blogger den=)

And now I'm back
I'm in a cave
and there's this freaky guy in the corner and I think his name is Dave

How the hell did I get here?
Oh my god, is that a bear?
I need to drown myself in alcoho l I can tell the end is near!

And now I run,
I run away
The bear is coming after me but I don't wanna die today

Hey, corner guy come help me
throw a bottle at his head
no wait don't throw the Guinness throw the sweedish beer instead!

Også må jeg nesten når jeg snakker om denne sangen, nevne Cake sin fantastiske versjon som jeg har fått helt dilla på (å herregud, dilla er et forferdelig ord), den er av et helt annet kaliber og en helt annen type enn orginalsangen selvfølgelig (den er litt Oldies), egentlig litt sånn du fårestiller deg folk synger på nach etter de har røykt noe mistenkelig.... I likes it, I likes it alot <3

http://www.youtube.com/watch?v=10C68Gzd5GM <-- se der

LiLo

Jeg har fått en helt ny respekt for Lindsey Lohan. Jeg, som mange andre, har til tider sukket over at den søte rødhåringen i normal kjolestørrelse plutselig ble blond og skjelettaktig, festet med Paris Hilton (I mean, seriously!), og ellers oppførte seg som en liten mediatøs.

Men faktum er, hvis jeg hadde blitt verdenstjerne i en alder av 17 eller hva det nå var hun var, så hadde jeg selvfølgelig utnyttet min nyfunnene makt og økonomiske frihet på akkurat (vel nesten akkurat) samme måte som hun har gjort. Når du er 17 og datidens party-dronning (selv om hun sier "that's hot" alt alt alt for mye i et tonefall som bare får henne til å høres ut som hun har IQ lik en middels dorull, Paris kan feste) vil henge med deg, så henger du med henne. Og når du får sjansen til å prøve ting som du kanskje helst burde holdt deg unna, du har råd til å gjøre hva du vil med hårfargen din for du kan farge og putte inn extentions så mye du bare orker (her snakker vi økonomisk frihet på sitt ypperste), vel, så lar du deg ikke be to ganger. Du er bare ung en gang, alt må prøves minst to ganger og liknende klisjeer... Hvis jeg hadde hatt sjansen hadde jeg danset på bordene, posert i hudfarget bikini og gitt en lang faen i hva verden mente om det. (Hadde prøvd å styre unna å gå uten undertøy og å krasje bilen min while intoxicated da, ikke det smarteste) MEN! Kudos til LiLo, you're a dirty little girl after my own heart ;)

confessions of a teenage alcohol-consumer

To dager med byturer… Jeg er sliten… En ting man oppdager etter å tilbringe mye tid på byn i Bergen er hvordan alle de miserable, falske og forferdelig motløse menneskene bruker alkoholen og det faktum at de sannsynligvis ikke treffer folkene rundt seg igjen, som en unnskyldning på å forsøke seg på de mest idiotiske ting. Og jeg er en av dem, jeg vet alt om dette. Når ble det logisk for en 60 år gammel mann å prøve å klå på bakdelen til en 18åring? Og hvorfor i alle dager tror kompiser det er greit å prøve å kysse deg, når de VET at det bare gjør deg ukomfortabel? Jenter danser som horer, gutter behandler dem som horer, menn går på unge jenter, kvinner danser folkedans til live-gitarmusikk… Alt i alt er hele by-konseptet fullstendig nedbrytende for kulturen, selvrespekten, hjernecellene, og ender bare opp med hodepine som et lokomotiv med pms og fylleangst med hull i husken.

Og det at du ikke møter folkene igjen… det er totalt mislykket. Bergen er LITEN! Uansett hvor du går i denne byen møter du enten på noen du kjenner, noen du kjente en gang, eller noen du blir kjent med i fremtiden som tilfeldigvis husker dine utskeielser på dansegulvet med en stol. Og det er FLAUT! Ingen liker å innrømme at de ikke er perfekt, og ingen er så lite perfekt som en full person. Ingenting så usexy som en full jente.

Jeg tror jeg savner de gamle stundene med fester med kanskje 5 stykker på, dansing på møbler, og turer ut i naturen, lett brisen tilstand. Nå er det bare grøftefulle folk hvor enn du snur deg, og jeg må late vekselvis som om en kompis er broren og typen min, fordi hvis du har to bein, ingen penis og en puls, er du tydeligvis fair game for alle de fulle idiotene med tvangsforestillinger av at hans alkoholbefengte kjærlighet er AKKURAT det du trenger.

For ikke snakke om alle de dumme tingene jeg kan finne på å gjøre selv, telefoner burde blitt beslaglagt på begynnelsen av ute-kvelder, datamaskiner de-formatert, og Gud forby du møter en gammel ex. Spesielt hvis ex’n er edru. Du våkner neste morgen med en sterk trang til å begrave deg selv i dyner og aldri aldri komme opp, også leser du utboksen din og det synker inn, Oh. My. God. Og du innser at du aldri kan se diverse mennesker i øynene igjen. Med diverse mennesker mener jeg ex nr. 1, ex nr. 2, ex nr. 3, danskebåtmennesker, samt de ansatte på de forskjellige utestedene. When God made alcohol, he was going "mwahahhhaaaha!".

Straight Edge FTW!

Jeg er et forbruker-menneske=)

DA var jeg ferdig med julepresanger! Evig lykke... Jeg var i byn i en og en halv time og kjøpte 16 julepresanger! =) Det er Power Shopping baby.

Må si det ble litt tungt etterhvert da. skjelver fremdeles litt i armene. Også var det sitte på gulvet i stuen i en time og pakke inn den norske forbrukerkulturen i masse pent gull og rødt og blått papir med bånd på=)

Bruk og kast eier, og kjøp og gi vekk er enda bedre<3

Se så flink jeg er!

PRESANGER<3

Hvorfor skulle jeg absolutt blogge etter å ha drukket masse Erdinger? Det var jo ikke logisk... da man skal danse på bord, ikke sitte foran data... Menmen, var en fin bursdag, jeg er stoooor nå=) og se hva jeg fikk!

Lue og skjerf, utrolig deilig nå når det er brr brr ute.... Og jeg absolutt bestemmer meg for å vandre rundt og kjøpe julepresanger i brr brr...

elsk på lue... føler meg så bohem

Erdinger <3

Dette har vært en fin bursdag =)

jeg er glad =)

You are my sunshine...

Så solen skinner. Nå er det liksom vår. Hva er det egentlig med folk og det hele, ”Nei, det er jo så fint vær, smil litt!”? Hvorfor er det, at med en gang vi ser solen, så forventer alle at hele verden skal være i godt humør? At hele verden skal smile, og løpe gjennom blomsterenger mens de synger ”tralala”? Ok, for å være rettferdig forventer sikkert ”alle” at hele verden skal være lykkelig. Jeg er jo en del av alle. Forhåpentligvis. Og det må jo finnes flere mennesker der ute som ikke setter sol og ekstase i sammenheng.

Greit det er sikkert koseligere når det er lyst, himmelen er blå, og det ikke regner. Men det er et eller annet som gjør, at når du først er deprimert, så er det mye verre å være deprimert når det er sol enn når det regner. Her kommer vi tilbake til hele den ”sol = tralala” teorien. Vi er blitt flasket opp til å tenke at fint vær muntrer oss opp, og når du da er deprimert under blå himmel, så tenker du ”Å nei, nå må jeg være virkelig lei meg, når ikke engang solen kan få frem et smil”. Og du er sikkert ikke betydelig mer deprimert enn du var i går når det regnet. Jeg vedder på klar himmel og lange dager er grunnen til en god del selvmord og selvmordsforsøk oppigjennom tidene. Jaja, ingen har noen gang påstått at verden er et lett sted å leve. Ingen har engang påstått at det er et særlig godt sted å leve. Eller hvis de har det så har de sannsynligvis vært enten høy, full, eller ekstremt tåpelige eller rike mennesker. Eller alle sammen. Når jeg tenker meg om er nok det det mest sannsynlige.

Men uansett, det er ikke et godt sted, det er bare et sted. Og uheldigvis for de fleste mennesker kommer ikke verden med en brukerhåndbok. Ingenting som forteller oss hvilke knapper vi bør trykke på, hvilke ledninger som skal kobles sammen eller noe som helst om hva som skjer hvis du plugger ting sammen uten å ha avinstallert halve livet ditt først. Alt vi har når vi er tenåringer er våre foreldres, besteforelders og søskens erfaringer og råd. Og hvis de er ærlig med seg selv, så vet de at deres brukerhåndbokfrie liv ikke har vært de mest suksessfulle i verden, at de fremdeles desperat trenger veiledning eller i hvert fall en 24 timers kontakttelefon, og på sin side ikke har så mye ekstremt verdifullt å komme med til oss stakkars uvitende ungdommer.

”No man is an island” sa John Donne i sin Meditation XVII. Vel, kanskje ikke, men broene vi bygger fra oss selv og ut til verden er ikke stabile strukturerte ting. De er som oftest hengebroer bygget av sukkerspinn, og greit nok, sukkerspinn er nam, men til slutt kan vi ende opp med å spise opp broene før de har fått en sjanse til å solidifisere seg til noe mer permanent. Som sjokolade eller salt lakris. Og når det kommer til saken, så går vi gjennom livet alene. Et menneske er for seg selv inne i sitt eget sinn, uansett hvor mye du elsker, trenger eller tenker likt som en annen person, så er du til syvende og sist alene. Jeg sier ikke at alle bør sitte hjemme i en støvete liten leilighet fylt med katter, vi har følgesvenner gjennom livet, mennesker som gjør tilværelsen mindre ensom for oss, og som vi også er partnere for. Og broene kan bli sterke nok til å holde oppe en hel hær og et par tre elefanter. Men broer kan alltids brytes ned, det er alltid en sjanse for at menneskene du er glad i kommer til å forsvinne.

Så den eneste du kan vite at du kommer til å ha for alltid, den ene personen som aldri kommer til å forlate deg, verken frivillig eller under tvang, er deg selv. Og det de fleste mennesker aldri lærer å gjøre er å stole på seg selv, å greie seg alene, de er konstant avhengig av noen som står ved deres side, holder dem oppe, og forteller dem at de må være glad, det er jo så fint vær. Ja, det kan hende det er fint vær, og det kan hende du har ting å være glad for. Men hvis du aldri klarer å stå på dine egne to ben, å være glad når du er alene og det regner, som kommer det alltid til å komme en dag når personen som holder deg oppe, glipper taket, eller du glipper taket på dem.

Så bygg broer, men bare sørg for at du ikke synker hvis sukkerspinnet regner vekk en dag når solen ikke skinner.

Palestina-geit

Hvordan er man unik når alle er unik på akkurat samme måte som deg? Det er plutselig blitt in å være forskjellig, å kle seg annerledes, å tenke annerledes, og være… spesiell. Eneste problemet er at alle vil være forskjellig på samme måte. Palestina-skjerf. Fuck autoritetene. Converse-sko. Ta livet på sikt, ingen planer. Menneskene som hadde tilfeldig sex og spirituelle og sjelelige problemer var rebellene for tjue år siden. Ti år siden. Fem år siden. Nå er det så mange som går på antidepressive midler, røyker hasj for å ”rømme fra alt” (eller bare for å være kul, samme tingen), at det er blitt fullstendig hverdagskost. Du kan ikke gå inn på en videregående skole nå til dags uten å dulte borti en torturert sjel, som sikkert løp rundt i rosa Bikbok-klær før de ”oppdaget sin indre dybde”. Jada, guttene og. Herregud, guttene som absolutt skulle gå i pastellfarger for et par år siden, der har du moten fra helvete. Men uansett. Det er ingen respekt i å tørre å være annerledes lenger. Fordi alle er annerledes. På AKKURAT SAMME MÅTE! Og de få som skiller seg ut, og faktisk tør å være annerledes, vel… deres type annerledes er på langt nær så kul som James Dean-typen med motorsykkel og røff utside og men-egentlig-vil-jeg-bare-bli-forstått-innside. De som skiller seg ut nå er de få som ikke tror på sex før ekteskapet. De som sitter inne og gjør lekser og jobber hardt for å nå målene sine. De som fremdeles går med rosa Bikbok-gensere på videregående og syns det er såååååå kult! Men disse gjør vi narr av. Eller kanskje ikke de som gjør masse lekser, de syns vi mer synd på fordi de ikke har venner og ”ikke noe liv”. Men tingen er at de har et liv. Tror jeg. Det er bare ikke identisk til vårt liv. Sånn som Ludvig Holberg skrev om geitebukken som raket skjegget sitt. De er geitebukkene. Og det kommer sikkert en dag hvor resten av verden plutselig bestemmer seg for å innse hvor sinnssykt kult det er å rake skjegget sitt, og så er det frem med barberhøvel hele gjengen. Det vil si skolebøkene og de rosa genserne.

Tingen med klærne. Jeg husker for to år siden var det nesten umulig å få tak i Palestina-skjerf. Nå får du kjøpt det på Lene-V. Lene-V! Det er helt sinnssvakt. Og du får kjøpt dem i rosa. Ingenting imot fargen rosa, men Palestina-skjerf skal pokker meg være røde eller svarte. Og vent litt, joda, alt imot rosa, jeg liker ikke rosa, rosa skal bare finnes i kinnene etter en eller annen fysisk anstrengelse. Samme med Converse-skoene, de fillete buksene, de unike t-skjortene kjøpt på en obskur konsert med et fullstendig tåkete band ingen har hørt om. Alle har det. Jeg kjenner en gutt som klager over at han vil ha klær som ingen andre har, men likevel insisterer han på å kjøpe alle klærne sine på Carlings. Logikk hvor? Han er en skjeggete liten geit.

Du må ikke være den første eller den siste til å holde ved en trend. Da ser du liksom bare idiotisk ut for alle andre. Men hvis alle tenkte sånn hadde vi fremdeles vandret rundt i skinnfiller. Ok, vi hadde sikkert funnet en måte å lage syntetiske, mer funksjonelle skinnfiller (100 % vanntett, GoretexTM-effekt, strykefri og maskinvennlig, kun 899,- kr!), men ingen hadde gått med tights og tunika, belter i midjen, enorme gensere til den lille sorte eller noe av det andre moteverdenen i dag sverger til. Kjedelig? Kanskje. Mindre komplisert i hvert fall. Og det med at du ikke skal være den siste, det slår litt feil i og med at etter 90-tallet har trendene typisk for en hel del andre tiår bare begynt å gå igjen og igjen… Greit nok, det var ikke nødvendigvis slik på Holbergs tid, og det er godt mulig det var logisk da han skrev det. Men i dagens samfunn blir du en trendsetter hvis du begynner å dra opp noe typisk for en annen tid. Det rare er at også her har du begrensninger. Du har gode trender, og så har du onde trender. Hvem kom opp med det utrykket, onde trender? Er trenden moralsk sett feil eller gal? Skadelig? Lidende eller merket av sinne? Er trenden den naturkraften som gir opphav til synd? Trodde ikke det nei. Men uansett. Gode trender, onde trender. La oss se på skulderputer. Dette har blitt karakterisert som den ondeste trenden som noen gang har blitt til i en mentalt forstyrret designers hode. Hvis denne trenden var en person ville den slått deg og tatt sjokoladen sin for så å spise den foran ditt gråtende og forslåtte ansikt. Skulderputer vil aldri komme tilbake. Håper jeg. Dypt og inderlig. Men for eksempel brede belter for å markere midjen, fra samme tiår, er det nye puddelhåret. Det vil si veldig populært.

Og nå vil jeg ta for meg musikken folk hører på i vår fantastiske unike tid. Hvis vi ser bort ifra techno og konsentrer oss om rock, pop og hiphop. Alle artistene virker som om de synger for det meste om hvor kule de er. Hvor mye bedre enn deg de er. Hvor lite de bryr seg om hva du syns. Hvordan de bryter vekk fra strømmen. Alle er sterke individer med bein i nesen, og først og fremst så er de unike. Band som Kaizers Orchestra, Muse, The Killers, Arctic Monkeys og Maroon 5 er suksessfulle og populære fordi du kan med en gang høre hvem som spiller. Det er bare de som høres sånn ut. Selv har jeg utrolig stor respekt for disse folkene egentlig. Men jeg syns det blir så idiotisk når man hører på dem FORDI de høres unike ut. Bare derfor. Gud forby, men hvis man liker techno (som for meg høres likt ut alt sammen), så bør man for all del høre på techno. Glattbarbert lykke.

Jeg tror tegnesereiefiguren Nemi er litt skyld i alle jentene med nærmest identisk personlighet du finner nå til dags. De elsker sjokolade, drikker som en mann, kan ikke rydde, har tilfeldig sex, får angst av forhold, men kan fremdeles finne sitt indre barn og nyte og bygge en snømann på tre centimeter når det har falt to millimeter snø. Jeg må innrømme at jeg har et par av disse karaktertrekkene selv, men det var ikke meningen jeg lover! Man blir påvirket av dem man ser opp til går jeg ut fra, og Nemi er veldig lett å se opp til. Hun er en morsom, sexy, sterk, søt jente. Hun er den første geitebukken. Men hvem er da den siste skjeggete mannen? Er det kvinnen som vil være hjemme og lage en god sunn middag til mann og barn? Hun som aldri ville bannet i pent selskap, og som aldri kunne tenke seg å innrømme at hun vil ha sex, og hun vil ha det nå. Det er vel en slags respekt for henne også, men de færreste jenter har lyst å vokse opp å bli henne. Fordi de fleste jenter vil vise at de kan også være menn. Noe som ikke er logisk i det hele tatt. Siden de ikke er menn. De har ikke y-kromosom. Det er ikke der, jeg lover deg, folk har sjekket.

Noe av det minst forståelige her i verden er hvorfor vi mennesker hele tiden prøver å passe inn og bli godtatt, samtidig som vi vil skille oss ut og bli husket. Vi vil være geitebukken i byen, men også i skogen. Samtidig. Noe som er umulig siden en geitebukk ikke kan være to steder samtidig. Det hadde jo bare vært totalt virkelighetsfjernt. Men vi kommer til å fortsette å prøve å astral prosjektere oss selv. Og siden jeg er så utrolig unik og kul og geit-esque, skal jeg skrive dette med lilla. Med et bilde av en geitebukk. Hvem sa at visuelle virkemidler var døde.