NEI...!!!

James Blunt, Leonard Cohen, John Mayer, Amy Winehouse, Neil Diamond, Panic at the disco, We are Scientists, Sinead O’Connor, Pete Doherty og Katie Melua på Glastonbury.

Iron&Wine, Travis, Babyshambles, Kaizers Orchestra, R.E.M., Sluts, The Killers, The Hives og We are Scientists på Frequency.

Bullet for my Valentine, Gnarls Barkley, Judas Priest, Radiohead, The Streets og Neil Young på Roskilde.

Foo Fighters, Queens of the Stoneage, Madrugada, Rufus Wainwright, Alanis Morisette og Mathias Tellez på Norwegian Wood.

HVORFOR HAR JEG HOVE-BILLETT?? HVORFOR???? Jeg tror seriøst ikke jeg kan snakke med meg lenger. Jeg mener... Cohen kommer til å DØ snart, han er GAMMEL! Og... og... Killers... Travis... Hives... Sluts... på samme festival... miiiii.... hvor ofte kommer DET til å skje?? Og James Blunt, Mayer og Cohen OG det er i England... Jeg bare... jeg...

AAAAAAAAAAAAAARGH….!!

*død*

Ingrid greier ut om Gud og Jesus og sånn

Jeg vet ikke så mye om Gud, annet at han befinner seg i kirken hver søndag. Det er desverre ikke lov for hunder å gå i kirken, selv om de er kristne. Gud er en velsignet mann, og jeg tror han har en slags moskè i himmelen. Han roper englene inn til gudsdyrkelse. Gud er veldig selvgod da, han ser på seg selv som mye greiere enn vanlige folk som bor på Lambeseter for eksempel. Det er sikkert fordi han er enebarn, det må være derfor han er så bortskjemt. Det er en del som ikke tror på Gud, de tror at apene skapte seg selv fordi jordkloden krasjet med en metafor.

Gud har en sønn som heter Jesus, men Gabriel hadde omgang med Maria sånn at Gud slapp. Jesus festet mens han hang på korset, han korsfestet seg i hjel. Helligdager har også noe med Gud og gjøre, han liker ikke at vi bråker hver dag. Men Gud er definitivt sjef over alt i himmelen Han bestemmer over englene og alle de som er døde, og over rakettene og flyene som flyr tvers gjennom stuen hans. Jesus og Gud var veldig rike, men Jesus bodde i en lavvo selv om.

I begynnelsen så skapte Gud masse kometkuler som han satte sammen til en stor jordkule. Så skapte han ting; mennesker og trær og bakker. Eller de første menneskene på jorden var faktisk aper. Senere gikk de over til mennesker fordi de var lei av å barbere av seg alt håret under armene. Men Gud glemte å skape klær, så menneskene var nakne. Men det er ikke alle som har kropp å være naken med, noen har himmellegemer i stedet.

Det er ikke alle som er fornøyd med kroppen Gud skapte til apene, og som vi arvet. Noen jenter får anoreksi, fordi de vil vise frem skjelettet sitt. Men uansett blir de ikke lykkelig, og da tar de lykkepiller. Lykkepiller er det motsatte av P-piller, lykkepiller tar man for å bli lykkelig, mens P-piller tar man for å ikke bli ulykkelig.

Det er ikke sikkert at dyr kommer til Gud. Det kan være at de har sin egen gud, kanskje kattene sin gud for eksempel heter Kattamaran. Og i kattehimmelen så har Gud pels. I menneskehimmelen har han bare skjegg.

Status Quo

Jeg vil ikke vil ikke vil ikke bli stor! Jeg vet at det kanskje er litt tidlig å bli klar over sin egen dødelighet når man er 18, men nå når jeg blir ferdig med videregående, skal flytte ut, skal gå inn i et nytt kapittel i livet mitt, går det plutselig opp for meg at jeg kommer til å eldes. Jeg kommer ikke til å være ung for alltid, jeg kommer til å få rynker, ansvar, huslån og helseproblemer. Og jeg har aldri egentlig forstått før nå at mine foreldre var på min alder engang. Og det betyr at en eller annen gang kommer jeg også til å være 50 + og tenke tilbake på ungdomstiden min. Og det gjør meg pissredd. Jeg vet ikke hvorfor, på et nivå er jeg redd for at jeg vil tenke tilbake og være skuffet. At jeg vil angre. Eller skamme meg. Eller at jeg vil tenke tilbake til ungdomstiden min og sørge over tapet av personen jeg var da. Jeg vil ikke miste den jeg er når jeg blir eldre, jeg vil ikke sitte om 30 år og lure på hva som skjedde med personligheten min.

Det rare med det er at jeg er også redd som pokker for alle de positive tingene som kan skje meg når jeg blir eldre. Jeg er livredd for å få en jobb jeg liker, jeg er bortimot vettskremt for å møte noen jeg kan forelske meg i, noen jeg kan ha en fremtid med. Jeg er redd for å ha noe å miste. Jeg er ikke forelsket i eksen min lenger, men samtidig vil jeg ikke ha følelser for noen andre, jeg er redd det finnes nye måter å såre meg på, eller nye måter jeg kan såre andre på, som jeg enda ikke har oppdaget. Jeg tenker innimellom at kanskje det bare er lettest å være alene hele livet, å leve på minnene av da det var to. Også kan jeg heller konsentrere meg om meg selv og det jeg ønsker og drømmer om, uten å måtte bry meg, lengte og savne noen andre. Problemet med det er at mine ønsker og drømmer også gir meg lyst til å gripe fast i tiden og aldri slippe, å bare bli akkurat her for alltid. Status Quo. Ikke at jeg er spesielt lykkelig akkurat nå, men det er kjent og det er trygt, jeg er fremdeles ung, og jeg er fremdeles meg selv til en viss grad. Til en viss grad er i hvert fall bedre enn ingenting. Men for alltid er et veldig langt og ensomt stykke tid. Akkurat nå føles ikke ensomhet så ensomt. Det føles riktig, og det føles bra=)

Hele verden kan jo bare brenne.

Go away then

Hva er frihet? Det blir sagt at frihet skal gjøre deg lykkelig. At hvis du føler deg fanget i livet ditt, så må det være noe som mangler. Men hva er egentlig så galt med å føle seg fanget? Er det å være fanget om du vet at noen trenger deg, noen stoler på deg, noen ville vært ensom uten deg? Du kan være fanget av mange ting, en jobb som gjør deg miserabel, et forhold som går på skakke, venner som er mer flått enn de er venner, familie som forventer hele verden av deg. Hvis du bare tenker på deg selv, hvis du bare kan gjøre det du selv ønsker, uten å tenke på konsekvensene for andre, er det frihet?

De som er redd for forpliktelser ser gjerne på frihet som muligheten til å kunne ha et semi-seriøst forhold, og å aldri måtte snakke om fremtiden, fremtiden enten sammen eller alene. Og hvis de er heldige finner de noen som er like redd for å binde seg som de er selv, også kan de leve sammen i et stillestående punkt uten å måtte gå frem eller bakover. Men er det frihet da? Blir du ikke fanget i det stillestående punktet om du ikke kan gå fremover?

Så har du økonomisk frihet. Å ikke måtte tenke på penger, å kunne dra på impulstur til Timbuktu om tanken faller deg inn. Men det er lett å bli fanget om du har så mye frihet. For hva skal drive deg fremover til å oppnå ting, oppnå drømmer, om du aldri trenger å arbeide for noe? Det eneste du har igjen da er de tingene man ikke kan kjøpe for penger. Kjærlighet og respekt, vennskap og glede.

Og hvis du har alt sammen, økonomisk frihet, noe som dytter deg mot drømmen din, kjærlighet og venner, da må du vel være fri. Ikke sant? Men problemet er at livet lar deg sjelden ha det perfekt i lengre tid. Det skjer noe. Du tar livet for gitt, og de du er glad i føler seg oversett og forsvinner, pengene dine kan forsvinne, og livet ditt kan falle sammen. For når du har alt, når du er "fri", så har du så mye å miste at du igjen blir fanget. Fanget av frykten for å miste det som du trodde du trengte for å bli fri.

Det finnes ikke frihet uten ensomhet, men hvis du er ensom kan du heller ikke være fri. Du kan ikke være fri og sitte alene på toppen av et fjell, leve som en eremitt, spise det du jakter selv, og aldri måtte forholde deg til andre mennesker. Du vil da bli fanget av all ingentingen som finnes rundt deg, fanget av alt det du ikke har, men som kunne gjort livet så mye bedre. Så frihet er en illusjon, som det kanskje kan være fint å jakte på en stund, men som til slutt ikke betyr mer enn du legger i det. Noen er fri når de sitter på en strand og tenker på ingenting, mens andre føler friheten nå de tenker på det de elsker å gjøre, og menneskene de elsker å gjøre det med.

Ensomhet er ikke så ille. Når du trenger å være alene, er ensomhet ikke ensomhet i det hele tatt, men en følelse av uendelige muligheter. Du kan gjøre det du vil, dra dit du vil, for det er ingenting som binder deg, ingen som holder deg tilbake fra å jakte på drømmene dine. Frihet finnes ikke, men noen ganger er illusjonen nok for å være lykkelig.

flap you wings and try to fly away

Russetiden er over, skoleåret nesten over, snart er det ikke flere faste holdepunkter mer. Jeg drar min vei, vekk fra alle og alt, og inn i noe helt nytt, noe uten grenser for hva som kan skje. Jeg skal drive med noe jeg virkelig liker, noe jeg syns er spennende, og jeg gleder meg faktisk til å gå på skolen til høsten. Og det skremmer meg littegranne. Det føles som om jeg kan fly. Noe som gir meg lettere høydeskrekk. Alt er veldig åpent, jeg har faktisk ingenting som binder meg lenger. Jeg har gode venner, men de skal alle i militæret og folkehøyskole eller andre ting, jeg har familien min, men det skal mer enn et par hundre mil for å miste kontakten med dem. Før hadde det gjort meg litt deprimert tror jeg. Å ikke ha noen som trenger meg der, hele tiden. Men jeg vet ikke, føles som om jeg kan gjøre hva jeg vil nå, jeg kan tenke på meg selv, og på hva jeg har lyst å gjøre med livet mitt. Og det er så utrolig deilig å føle at jeg er på vei til å finne det ut =)

Time and time again

Jeg smilte… fordi jeg tenkte på deg. Eller ikke på deg, men på det vi hadde. En liten stund. En liten stund så var du min verden. Min sol og mine stjerner, min regnbue og mine drømmer. Og det endte. Og det var forferdelig trist. Og når jeg ser på bilder fra den tiden, for en måned, to måneder siden… så vet jeg hvorfor jeg smiler på bildene. På grunn av deg. Jeg tenker på at du vil holde rundt meg. Og på at du vil smile til meg med de øynene som du har. Og det var derfor jeg smilte. Da. For to måneder siden. Jeg er ikke over deg. Men jeg vet. At jeg trenger deg ikke. Jeg kan leve uten deg. Jeg vil ikke leve uten deg, men jeg kan. Og jeg kan leve med deg som ikke mer enn en venn. Fordi at det er ferdig, og det er trist. Jeg gråter innimellom. Men det er over. Og jeg ville ikke byttet denne erfaringen mot noe =) for du var verdt det, en liten stund.

Annie

Alt jeg vil gjøre er å ringe deg. Fortelle deg hvor mye jeg savner deg og hvor glad jeg er i deg. Eller hvor mye jeg savner og hvor glad jeg er i den personen jeg skulle ønske du kunne være, du kunne være for meg. Den som ikke drakk hver uke, den som ikke jobbet hver dag, fordi at når du har det travelt, trenger du ikke tenke, og når du er full kan du ikke tenke. Men jeg savner den delen av deg og. Den jeg skulle ønske du ikke hadde. Jeg savner lyden av stemmen din. Bare å høre deg le, se deg smile, måten øynene dine åpner seg stort og med et smil i krokene når du ser på meg. Eller da du så på meg. Jeg savner å ha deg å snakke med. Om mine problemer, om dine problemer, om alt og om ingenting. Vi snakket om fremtiden, og jeg var så stolt av deg. Jeg tror ikke jeg sa det noen gang. Hvor stolt jeg er og hvor glad jeg er fordi du har funnet utav det. Du vet. Og du vet at du kan. Jeg savner at du passer på meg, og at du får meg til å gjøre de tingene jeg burde gjøre, selv om jeg ikke har lyst. Jeg savner måten du holder hånden min på, klemmer den hardt, som om jeg kommer til å forsvinne hvis du ikke holder så hardt du kan. Jeg savner selvfølgelig også måten du kysser meg på. Holder meg inntil deg og alt annet mister all betydning. Vi forsvant i hverandre og du holdt meg akkurat slik jeg vil bli holdt. Men mest av alt savner jeg å snakke med deg om viktige ting. Snakke med deg om store ting, fordi det får dem til å føles mindre når jeg deler dem med deg.

FFS

Det er sånne uker som dette her som får meg til å ville tro på Gud. Det har gått 8 dager, give or take et par timer, og masse tårer, turer og deprimerende kvelder siden The End. Og jeg er selve definisjonen på brent barn, og ilden er en hydrogenbombe på nervene mine. Søndagen var tortur, det lille som var igjen av den, mandagen var verre, og full av S Club 7 sanger og disney. Mildt sagt tragisk. Og da innimellom all denne trøstespisingen og guilt-treningen, snakket jeg med Big Spender, med sine 20-something år, sitt helikopter, og sin vakre, oh so vakre, leilighet i oslo, som jeg ikke har snakket med på flere måneder, og han annonserte at han kommer til Bergen i Mai. And I was laik... oooh...kai.... såh da skal jeg liksom møte han. (DO NOT WANT REBOUND PANIKK I MITT HODE, IKKE KLAR!) Også begynner jeg å snakke med en fyr på face, som kjenenr en jeg jobber med og blablabla, og han spør om vi skal finne på noe en dag. And I was laik... oooh...kai.... såh da skal jeg liksom møte han. (PANIC ROOM PANIC ROOM) Og SÅ! I dag kommer en annen venn av meg og vil hooke meg opp med kompisen sin, som er forholdsvis kul og kos å snakke med. And I was laik.... oooh...ka...HELL NO GIVE ME SOME FUCKING TIME!! Det er IKKE gått lang nok tid, jeg er så EVIG ikke her enda... såh da skal jeg liksom henge med dem... jeg suger på dette her.... det finnes en gud og han har en sarkastisk og ekstremt irriterende sans for humor. Jah... det har gått 8 dager, jeg har tre dater, russetiden starter snart, dvs muligheter for tilfeldig roting med gyldig grunn, og alt jeg vil er å krølle meg sammen på sofaen og se titanic og sutre... Men det fungerte ikke forrige gang gjorde det jente, nei det gjorde ikke det, det bare gjorde det verre, get back on horse while he's still standing.

giddy up?

Som en eneboer

Det føles bedre å være sint enn å være lei seg. Når du er sint kan du skrike og banne og slenge drit, slå i puter og føle deg righteous. Når du er trist er du bare trist. Og alt du egentlig kan gjøre er å gråte, men det er ikke alltid det hjelper. Når du er trist må du jobbe med å bli glad igjen, jobbe med å komme deg forbi det triste, med å se det positive i ting igjen. Når du er sint kan du rulle deg i det negative som om det var søle, og du en usannsynlig skittelskende liten hund.

Jeg husker første gangen. Da var jeg sinna. Jeg var så sinna at jeg begynte å le, og hoppet ut i søledammen, og ble der også. Jeg var falt ned av hesten, og hesten min var komatøs, jeg så ikke noe håp for å komme meg opp der igjen. Denne gangen lengter jeg nesten tilbake til det. Jeg vet at det er større sjanse for å komme seg videre når du ikke går rundt og drømmer om hevn eller lignende, men hva om jeg ikke vil komme meg videre? Hva om jeg vil bli her for alltid, aldri måtte forholde meg til noen andre, noen jeg ikke kjenner, og ikke forstår. Men det holder ikke det heller. Jeg kan ikke bli her, det gjør for vondt. Kanskje bare komme et lite stykke videre. Slik at jeg får puste igjen, men at det fremdeles er det samme. Kanskje det går an. Kanskje jeg kan prøve. En del av meg håper fremdeles. Og jeg tør ikke drepe den delen. Hva om den aldri håper igjen da?

Fuckings hestemishandler

Jeg er sint.

Barbie is a slut

Soundtrack: You and me – Lifehouse

 Så nå er jeg tilbake fra Italia. Ikke mer reising på en stund, og jeg ligger på stuegulvet med dynene og laptopen min mens jeg ser ut vinduet. Der ute er det masse store trær og gravsteiner. Og solen skinner litt sånn innimellom. Skal ut og ta meg en løpetur snart, eller en tur på fjellet. Jeg pleide å klatre opp på fjellet med Surferboy på denne tiden i for to år siden. I fjor på denne tiden drakk jeg. Og i år vet jeg ikke hva jeg gjør lenger. Tiden går så fort og alt forandrer seg, venner fader inn og ut, jeg har vært alene lenge nå, alt står stille. Jeg må begynne å ta sjanser, ikkesant? Hoppe i det, uansett hva ”det” viser seg å være. Jeg er redd. Hvis man viser verden hvem man er og hva man føler, så kan de rive hjertet ut av brystet på deg og leke voodoo-dukke med det. Men hvis du ikke slipper folk innpå deg så… er det dumt? Du blir ensom tror jeg. Og tom og falsk. Så etter løpeturen, dusjen, og fremover ukene, månedene og dagene i livet mitt, kanskje jeg finner utav hvilke sjanser jeg burde ta. Mr. Dude kommer bort i kveld. Gjør meg nervøs. Og glad. Og motløs. Livet er mye vanskeligere enn barbiedukker, jeg forventet aldri dette her. Hvorfor er det ingen som advarer oss? Kanskje de bare lusker gjennom livene sine uten ordentlig kontakt med de rundt seg. Kanskje de er litt døde inni. Kanskje deres liv er som barbiedukker. Jeg vil heller gråte på en fjelltopp enn å aldri ta sjansene på et fly. Den setningen er logisk inni hodet mitt. Men nå tar jeg med meg Froggy(ipod) og løper. 

Sting like a Butterfly

Dette året er jo bare alt for travelt. Min CO2 kvote er også meget meget stygg blitt… hittil i år har jeg vært 2 ganger i London, 1 tur til Jordan hvor vi også kjørte rundt hele landet (som er på størrelse med Hordaland, men still) en uke, på osdag flyr jeg til Italia, så skal jeg fly til Stavanger og Kongeparken i mai, sommerferien blir Hove, Berlin, Amsterdam og Finse… Hvis Al Gore var død hadde han vridd seg i graven sin, siden han ikke er det tror jeg at jeg kanskje bør holde en lav profil når det kommer til tidligere amerikanske presidentkandidater… Note to self: cancel tea-party med John Kerry.

I tilegg til min nyfunnene reisesyke (unnskyldning: dette er siste året jeg faktisk kommer til å ha penger til å reise I det hele tatt før jeg er 60, pensjonert og fet), har skolen også begynt å spise uforskammet mye av fritiden min. Jeg er faktisk nødt til å begynne å legge av tid til skole-relatert stress, hvilket bare gjør meg… ja… stresset. Og når jeg stresser får jeg kviser. Altså negativ ting dette her. Og fra før har vi de tre jobbene, med arbeidsdager, etter skoletid selvfølgelig, 6 dager i uken, venner som forlanger oppmerksomhet, og et nytt tilskudd, mr. Dude, som legger beslag på all den resterende Ingrid-tiden, som ellers kunne blitt brukt på ting som å meditere i en hule eller vaske en trillebår i havet med et fiskegarn. Tiden min blir for så vidt brukt på hovedsakelig fornøyelige måter eller i alle fall intelligente måter, men det kommer et punkt hvor man må tenke over om det kanskje er på tide å reprioritere, kanskje kutte ut et par ting… Hvordan jeg skal få tid til å dekorere den nye leiligheten i sommer er et mysterium.

På den andre siden bør jeg kanskje nevne at jeg er disgustingly happy med livet mitt for tiden, og at 4 timers søvn om natten faktisk er nok når du har ordentlig, svart cubansk kaffe som pappaen din har kjøpt til deg=)

Ode til min mobil Hinsides

*gråter* telefonen min er død... min fantastiske Sony Ericsson med sitt fantastiske kamera som jeg faktisk endelig hadde begynt å forstå. Og det lille dyret mitt lastet bilder rett opp til nettet. Ikkeno styr med kabler eller bluetooth for å få bildene på nettet, ikke noe behon for digitalkamera. Åh, dyret jeg er så lei meg, unnskyld for at jeg mistet deg i gulvet, unnskyld for at jeg bet på deg, unnskyld for at jeg hoppet på deg den gangen... Kom tilbake til meg, jeg savner deg... I ditt sted er nå en snobbete liten nokia med dillusions of grandeur, som gjør alt den kan for å være bitchy og fucke opp livet mitt. Det tok meg to uker å finne menyen. MENYEN!!TO UKER!! Jeg er fortapt uten deg... Ingen flere selvtatte bilder å legge ut, hvis ikke jeg stikker av med speilrefleksen... og det er stort og skal absolutt ikke med på konserter. Så ingen konsertbilder med deg min vakre skapning, min elskling, min fortapte Sony... Jeg har forsøkt å sportsteipe deg, jeg har ladet deg i utallige dager, jeg har gjort alt jeg kunne tenke på... Innimellom serjeg tilogmed et livstegn,du lyser opp et par sekunder før det lille livet igjen slukkes, og du sovner plutselig og sjokkerende inn... Jeg er fortapt uten deg dyret, vi har opplevd så mye sammen, wolfmother, roskilde, finse, muse, london, og livet generelt de siste 10 månedene... Jeg vil tenke på deg mens jeg er på flere reiser og har flere kodak-moments, og jeg håper du har det bra der du er<3

Skuddårsmusikken

Eimen av svette, blandet med øl, en svak eim av spy og etterhvert også den søtlige ubehaglige lukten av billig champagne... Press på alle sider, skrikende mennesker, du får en albue i fjeset, folk river i klærne dine, og du skriker med... hånden som du holder foran magen blir brutalt dyttet inn i solar plexus og du mister pusten, du kjemper et sekund for å få nok plass til å flytte hånden, før du tar et nytt pust og skriker igjen. Du kan ikke bevege deg, og du føler deg overveldet av fuktig, oppbrukt luft, ene hånden er utstrakt fremover, oppover, og du står på tærne mens du strekker deg så lang du er. Lukten av champagnen overdøver alt annet, og det brenner i øyet da det søtlige regnet faller på ansiktet ditt.

Lykken truer med å overdøve hjerteslagene dine, smilet deler nærmest ansiktet i to, og du synger med, eller skriker med, så høyt du kan. Ingenting annet eksisterer, du er her, nå, og de spiller Resistansen. Noen biter deg i armen, du dytter dem bort, og fortsetter å hoppe, å synge.. Når det er over står du der sammen med de 3500 andre, sminke rennende nedover ansiktet og skriker etter mer, mer Kaizers, mer musikk, mer, alltid mer.. Det verker i hele kroppen din, øynene svir, du er sulten og tørst, og du skulle ønske du kunne fått dette øyeblikket til å vare for alltid... eller i hvert fall til neste helg og Children of Bodom i London;)

Kaizers Orchestra i Arenum i Bergen 29.02.08 <3

kuer, kuer overalt

Skole, utdanning, fremtiden… militæret skal de reise til og. De drar til Frankriket og Italia for å lære språk, og de drar på folkehøyskole på Østlandet for å lære livet. De skal jobbe og de skal feste og de skal leve livet sitt, før den dagen de planlegger å bestemme seg for å bli voksen. Da skal de ha mann og barn, de skal ha hus og jobb, og de skal mimre om tiden før, tiden da de levde. De skal ha planer alle sammen, selv om planen er å gjøre ingenting. Ingen av dem vet hvorfor de planlegger, hvorfor fremtiden er det den er, og viktigere enn fortiden. De vil planlegge for fremtiden mens de lengter etter fortiden, og prøver å leve i det som er nå, alt på en gang. De vil sannsynligvis stoppe opp å tenke over det på et tidspunkt, hva som dytter dem fremover, hva det er som får dem til å vokse, og å vokse opp. De vil tenke over om de egentlig er helt alene i verden, og de vil tenke på om de egentlig er lykkelige, og de vil få lyst til å stoppe opp. Gripe tak i tiden og stoppe alt. Slik at de får tid til å tenke over nåtiden, nå mens det skjer. Sånn at de får tid til å finne ut hvem de er, hva de vil, og hvorfor tiden gjør dem gamle. Men så vil de slutte å tenke, og de vil fortsette fremover. For noe vil distrahere dem, livet vil dukke opp og ta oppmerksomheten bort fra det som ikke er livet. Det som er tanker. Og de stoppet egentlig aldri helt opp. Livet deres vil alltid gå i en rett linje ubrutt linje, frem til det tidspunktet linjen slutter. Og de vil se i mange retninger på en gang, men de vil aldri se seg selv. De skal dra bort og leve, også en gang lenger nedover linjen, skal de slutte med det. Ikke leve lenger. Bare være. Og da er de endelig blitt voksen.

De er rare disse unge menneskene.

Fields of Sugar

Verden vil være vanskelig. Hvis ikke livene våre er kompliserte, fulle av hjørner, alt for mange smale stier og muligheter som alle ender i å spise is rett fra boksen, så hadde verden følt seg liten og ubetydelig, med en ufullstendig tilværelse. Verden takler ikke at noen finner ro og lykke uten videre. Det skal ikke være sånn, mennesker skal ikke være lykkelig lange perioder av gangen, de skal slite, de skal gråte, de skal lide, og de skal spise is rett fra boksen.

Håpløshet og likegyldighet. Det er der de fleste ender opp. Hvorfor må det være sånn? Etter man har levd en stund så forsvinner poenget littegrann. Alt blir bare rutiner og vaner, og hvis du stopper opp i hverdagen og faktisk tenker over det alt sammen, så er det så alt for lett og bare kaste inn det metaforiske håndkleet og gi opp. Mennesker gjør veldig mye for å slippe unna hverdagen. Vi doper oss, drikker, utvikler psykoser, men det farligste vi gjør er at vi bare kutter av tilgangen til våre egne følelser, vi blir kalde skall som ikke tar oss nær av ting, men som heller ikke ser noe poeng i å hjelpe andre, vi er jo så små og har så lite, hvilken forskjell kan vi gjøre? Og når alle tenker sånn, vel da er vi rimelig godt fucket.

Men så har vi jo pessimistenes syn på verden, fucket er vi uansett. Vi er bare små fluer på en stor kukake, vi har ikke noen sjanse til å bli lykkelig, det er ikke noe poeng i å prøve i det hele tatt. Men la oss ikke forsvinne i de tankebanene, da blir vi bare deprimert. La oss si at vi har en sjanse, en liten mulighet for tilfredsstillelse. La oss late som om det går an å finne en tilværelse som er egentlig ganske gledesfylt fra dag til dag. Hva trenger man for en sånn tilværelse? Folk har så mange forskjellige meninger om akkurat det at det er vanskelig å vite hva du skal mene. Noen vil ha en interessant jobb og økonomisk trygghet, noen vil ha kjærlighet og familie, noen vil bare ha muligheten til å gjøre ingenting, og noen vil ha muligheten til å gjøre alt. Hva skal man egentlig legge vekt på? Tingen er at du kan være lykkelig, men når du er lykkelig er det alltid en fare for at hjernen begynner å kjede seg, og du begynner å lure på meningen med livet, bare for å ha noe å tenke på. Og en ting jeg har funnet ut er at det er absolutt umulig å være lykkelig når man tenker på meningen med livet. Du blir bare overbevist om at det er noe i livet ditt som mangler, og du har sannsynligvis rett. Det er alltid noe som mangler, det kommer alltid til å være noe som mangler. Catch 22. Hvis du ikke er klar over at noe mangler, er du lykkelig, men når du blir lykkelig begynner du eventuelt å tenke, og du finner ut at noe mangler.

Jeg kunne tenke meg å utvikle en hyggelig liten psykose. Kanskje en egen liten verden i mitt eget hode, noe å rømme til hvor du er regissør, direktør, skuespiller og produsent. Ingenting er uforventet, alt er spennende, og hvor du vet alt vil ordne seg til slutt. Men verden er ikke laget sånn at det finnes sånne psykoser. Tilbake til å spise is fra boksen og høre på Eva Cassidy.

Nowhere-land

I dag var jeg og tok en yogatime langt langt langt pokker i voll ute på Sotra, vi var så langt borte at diskman' min sluttet å fungere og de skrev "skole" med u. Det var som om stedet selv utsåndet en slags protest mot tekniske nyvinninger og gjorde at absolutt alt sluttet å fungere. Busser og bilder kolliderte, brøytebiler stod som monumenter over håpløsheten begravet i en halv meter snø, og det var ikke et menneske å se, bortsett fra en gammel mann som gikk av bussen med meg. Han var høy og grå, med briller og en lang frakk, og jeg er rimelig sikker på at han var kongen over dette langtvekk-landet. Han gikk sånn høflig og stillferdig gjennom snøen foran meg, og det var som om snøen delte seg for ham. Eller opphørte å eksistere øyebikket før han satt ned foten, for så å komme tilbake med et passende fotspor etter han var gått forbi.

Etter timen satt jeg på busstoppet for meg selv og ventet på bussen som aldri kom i mine fantastiske høye boots. Vinteren er virkelig en fantastisk årstid når du er langt, langt ute på landet, med en gammel diskman med en gammel cd med Beatles.

Ingrid & Sindre & Cily & Xavi: Night of the Spoon

4 stykker i en dobbeltesng, etter en DEL øl, hva gjør vi? jo vi lager egendefinerte tekster på sangen I will Survive, mens hele gjengen ligger og spooner og blir bare alt for varm. Anyway, jeg fant igjen teksten, og den var bare alt for genial, så vi blogger den=)

And now I'm back
I'm in a cave
and there's this freaky guy in the corner and I think his name is Dave

How the hell did I get here?
Oh my god, is that a bear?
I need to drown myself in alcoho l I can tell the end is near!

And now I run,
I run away
The bear is coming after me but I don't wanna die today

Hey, corner guy come help me
throw a bottle at his head
no wait don't throw the Guinness throw the sweedish beer instead!

Også må jeg nesten når jeg snakker om denne sangen, nevne Cake sin fantastiske versjon som jeg har fått helt dilla på (å herregud, dilla er et forferdelig ord), den er av et helt annet kaliber og en helt annen type enn orginalsangen selvfølgelig (den er litt Oldies), egentlig litt sånn du fårestiller deg folk synger på nach etter de har røykt noe mistenkelig.... I likes it, I likes it alot <3

http://www.youtube.com/watch?v=10C68Gzd5GM <-- se der

LiLo

Jeg har fått en helt ny respekt for Lindsey Lohan. Jeg, som mange andre, har til tider sukket over at den søte rødhåringen i normal kjolestørrelse plutselig ble blond og skjelettaktig, festet med Paris Hilton (I mean, seriously!), og ellers oppførte seg som en liten mediatøs.

Men faktum er, hvis jeg hadde blitt verdenstjerne i en alder av 17 eller hva det nå var hun var, så hadde jeg selvfølgelig utnyttet min nyfunnene makt og økonomiske frihet på akkurat (vel nesten akkurat) samme måte som hun har gjort. Når du er 17 og datidens party-dronning (selv om hun sier "that's hot" alt alt alt for mye i et tonefall som bare får henne til å høres ut som hun har IQ lik en middels dorull, Paris kan feste) vil henge med deg, så henger du med henne. Og når du får sjansen til å prøve ting som du kanskje helst burde holdt deg unna, du har råd til å gjøre hva du vil med hårfargen din for du kan farge og putte inn extentions så mye du bare orker (her snakker vi økonomisk frihet på sitt ypperste), vel, så lar du deg ikke be to ganger. Du er bare ung en gang, alt må prøves minst to ganger og liknende klisjeer... Hvis jeg hadde hatt sjansen hadde jeg danset på bordene, posert i hudfarget bikini og gitt en lang faen i hva verden mente om det. (Hadde prøvd å styre unna å gå uten undertøy og å krasje bilen min while intoxicated da, ikke det smarteste) MEN! Kudos til LiLo, you're a dirty little girl after my own heart ;)