Soundtrack: You and me – Lifehouse
Så nå er jeg tilbake fra Italia. Ikke mer reising på en stund, og jeg ligger på stuegulvet med dynene og laptopen min mens jeg ser ut vinduet. Der ute er det masse store trær og gravsteiner. Og solen skinner litt sånn innimellom. Skal ut og ta meg en løpetur snart, eller en tur på fjellet. Jeg pleide å klatre opp på fjellet med Surferboy på denne tiden i for to år siden. I fjor på denne tiden drakk jeg. Og i år vet jeg ikke hva jeg gjør lenger. Tiden går så fort og alt forandrer seg, venner fader inn og ut, jeg har vært alene lenge nå, alt står stille. Jeg må begynne å ta sjanser, ikkesant? Hoppe i det, uansett hva ”det” viser seg å være. Jeg er redd. Hvis man viser verden hvem man er og hva man føler, så kan de rive hjertet ut av brystet på deg og leke voodoo-dukke med det. Men hvis du ikke slipper folk innpå deg så… er det dumt? Du blir ensom tror jeg. Og tom og falsk. Så etter løpeturen, dusjen, og fremover ukene, månedene og dagene i livet mitt, kanskje jeg finner utav hvilke sjanser jeg burde ta. Mr. Dude kommer bort i kveld. Gjør meg nervøs. Og glad. Og motløs. Livet er mye vanskeligere enn barbiedukker, jeg forventet aldri dette her. Hvorfor er det ingen som advarer oss? Kanskje de bare lusker gjennom livene sine uten ordentlig kontakt med de rundt seg. Kanskje de er litt døde inni. Kanskje deres liv er som barbiedukker. Jeg vil heller gråte på en fjelltopp enn å aldri ta sjansene på et fly. Den setningen er logisk inni hodet mitt. Men nå tar jeg med meg Froggy(ipod) og løper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar