30.08.2008

29.08.2008

24.08.2008

Draumen om fred




Det er ikkje noko poeng i å draume. Ikkje no. Det er for seint til det, ho innser det. Det er for seint å tenkje på eit liv utan einsemd, eit liv slik det var før. Dystre tankar om tomme rom og gamle songar fyller hodet hennar. Og det er dette som er korta dei har fått. Ikkje noko å gjere noko med no. Kaffen kokar, ho skjenkar seg ein kopp og ser ut av vindauget. Fingrar med røykpakka som ligg på bordet. Ein halv pakke Marlbro light er alt ho har igjen. Ho byrjar å lage ordspel inni hodet for å fylle opp dei tomme romma. Kaffe, laffe, latte, katte, kasse, kiste, miste… Ho kastar kaffekoppen i hjørnet med kjøleskapet og ser på korleis porselenet knuser, først ein sprekk, så ein til, som eit spindelvev som breier seg utover før det fell fra kvarandre i små skår. Den brune kaffen som renner ut gjennom sprekkane og farar fram som ein foss når koppen går i oppløysing. Det er nett som om ho ser det i sakte film, og ho bli sittende lenge etterpå bare sjå på den mørke flekken på golvet. Og porselenskårane som ligg her og der, dei har samme farge som skjelettbeina du ser på museum, dei gamle beina, dei som har vore der ein stund, dei ingen tørker støv av meir.

Ho kviler andletet i hendene og lukker auga. Eit pust inn, eit pust ut, ro deg ner jente. Etter ei stund reiser ho seg og rydder opp restene etter kaffekoppen og tørker opp den brune flekken. Det er framleis ei svak farge igjen på flisene. Hvis han var her ville han kjøpt nye fliser. Eller kanskje noko som kunne bleika flekken bort. Han likte ting reint. Men han er ikkje her. Så ho sitt seg ner igjen på bordet foran vindauget og ser ut. Og ho ser og ser til verden blir innpakka i ein slags tjukk tåke og ho ikkje trenger å sjå meir. Så ho lukker auga. Men det er der framleis på innsida. Ein blå himmel, myke store skyer, ein kaffekopp og ein grav.

Dusjen er varm og beroligande. Øyrene fylles av lyden av vann som treffer ho, ho trenger ikkje høyre noko anna. Bare lyden av vann. Be the rock. Det var ein gong ho ville ledd av seg sjølv for å tenkje som ein tibetansk munk på magic mushrooms, men no får det bare ein kald ro til å spreie seg gjennom kroppen hennar. Vær steinen. For ein stein kan ikkje føle, ein stein kan ikkje vere einsam, for ein stein er alltid aleine. Etter at ho er ferdig å tørke seg står ho naken foran speilet og ser på kroppen sin. Det store arret som begynner på magen og går ned til midt på venstre lår. Stort og raudt. Dei gamle gule blåmerkene på halsen, som eit grufullt halsband som lenker ho til han. Ho kler på seg og går ut på altanen. Tenner seg ein sigarett. Ho røyker ferdig, pakker bagen sin, eit par sko og ein t-skjorte, eit glass jordbærsyltetøy, lighteren og sigarettene, og forlater leiligheten.

Dei ville komme og leite etter ho. Dei visste kor ho var no, ho måtte jo ringje når det skjedde. Og ho kunne ikkje la dei finne ho, ho kunne ikkje dra tilbake. Men kor langt kjem du eigentleg med en halv pakke Marlbro light og eit glass jordbærsyltetøy?

Det var ikkje trygt å gå ute. Ho måtte skynde seg. Det var folk som skaut deg om du blei for lenge på det som var regnet for nokon sitt område. Og ho hadde ingen planar om å bli skoten. På veien går ho forbi flere grupper. Ho passer seg for å ikkje se direkte på dei, og tviholder på bagen. På eit folketomt hjørne stoppar ho og tar opp sigarettene og putter dei i lomma. Ein halv pakke Marlbro light.

Ho kjem fram, hiver bagen i et hjørne og setter seg ned midt på golvet. Klumpen i halsen veks seg større og ho tenkjer på alle tingene dei snakka om før, alle planane dei la. Dei skulle komme seg vekk, han skulle skjule ho, dei skulle få seg jobbar, og ho skulle gå på skulen. Sammen så skulle dei bygge et liv, og dei skulle aldri finne ho, dei skulle aldri få såre ho meir. Det skulle vere dei to mot verden. Han sa at ho så ut som Norma Jean før ho blei Marilyn Monroe. Han sa mykje rart. Det går i trappen, ho holder pusten og blir heilt, heilt stille. Skrittene stopper, ho reiser seg roleg og stiller seg bak døra. Døra går opp, nokon går inn i rommet, stopper litt og går bort i hjørnet. Ho høyrer dei løfte opp bagen. Glidelåsen åpnes. Skrittene går ut av rommet og ut på trappeavsatsen. Personen forsvinn. Ho står framleis heilt stille. Ho er kald, men ikkje ein fysisk kulde. Ho er redd.

Mellom dei grå husa, forbi gruppene som snur seg og ser etter ho, ho løper og løper, ser seg ikkje tilbake. Kor skal ho gå? Kva skal ho gjere? Dei fant ho. Han lovte at dei aldri ville finne ho igjen. Dei ville sende ho tilbake der. Dei visste ikkje, og dei ville ikkje vite. Det var ikkje ein heim, det var ein slagmark. Og ho var den sivile som gjekk på ein mine. Blodflekker på lakenet, blåmerker ho skjulte, men aldri ble bedt om å forklare uansett. Unntatt han, han hadde spurt ho, nesten sint, kva det var som gjekk føre seg. Men no var han borte, eit offer for den andre krigen, den verkelege krigen. Mellom dei som egentlig var så like, den som foregikk på gatehjørner i eit lite område i ein stor by kor ho var aleine, kor ho var ein fremmed.

Ho har løpt tre kvartalar no. Men ho veit ikkje kor ho er. Alt er ukjend. Bygningane er framleis grå og dekket av grafitti, men det er ingen folk her meir. Ho byrjer å skjelve. Kvifor er det ingen folk her? Ho kjenner ho er sulten. Ho har ikkje spist på to dager, ho har ingen penger. Kvifor er det ingen folk? Det er bare å gå videre. Gå fort, ikkje sjå på nokon, ikkje sjå på nokon, sjå rett fram, hold hodet høyt. Pust rolig. These boots are made for walkin’. Ho syng til seg sjølv, men lavt. Ho prøver å sjå sterk ut, men ho tror ikkje nokon vil la seg lure. Ein avmagra liten jente, uten noko med seg, bare klærne ho har på seg og ein halv pakke Marlbro light i lommen. Men ho prøver likevel. Kva anna kan ho gjere?

Ho vil ikkje tenkje direkte på det. Vil ikkje si det rett ut, ikkje engong til seg sjølv. Men det var det han prøvde å få ho til å gjere. Det er eineste måten du kan få fred sa han. Ho blei misbrukt. Ho møtte han, og han fikk ho til å snakke. Den fyrste som nokon gong verka som om han brydde seg nok til å fortelle ho når ho var dum. Og ho fortalte han alt. Og dei rømte saman. Ho hadde rømt før, men då hadde dei funne ho og sendt ho tilbake. Men no var dei to, og han var myndig, dei hadde en sjanse. Trodde ho. Men sjølv om dei kom bort så var det meir ondskap i den verden dei rømde til. Gatekrigar, gjengar, storbyen sine mareritt. Og han vart fanget. Dei trengde å leve sa han. Og dette var ein måte. Det ville ikkje vere for alltid. Men til slutt så kom dei for å hente han. Ho prøvde å stoppe dei. Og etterpå lå ho der i ein blodpøl, og han lå der i sin eigen blodpøl, og han sa farvel. Ho ringde politiet, men så måtte ho rømme. Ho kunne ikkje dra tilbake. Og ho kunne ikkje dra på sjukehus. Og no visste dei kor ho var. Og dei kom for å hente ho. Freden ho hadde i ein kort stund er knust no, knust og borte. Og alt ho har igjen etter han er ein halv pakke Marlbro light.

Ho fortsetter å gå mens ho tenkjer. Det er kveld, og fortsatt ingen folk. Ho finner seg ein døråpning i eit forlatt hus og leggjer seg ned. Det er kaldt, men det er ingenting å gjere noko med. I feel like a newborn, my skin is dead, my skin is theirs.

I ein mørk gate i eit mørkt kvartal i ein stor by ligger det ei lita jente. Ho synger seg sjøl i søvn. Ho er ingen, ho er aleine med ein halv pakke Marlbro light.

22.08.2008

EG THAT'S WHO


Hvem har mad skills?

18.08.2008

What's up pussycat


Matte. Og annengradslikne eller og lineær likne, det er det som er spørsmålet.

15.08.2008

The Time of My Life








Trekker på gaten. Iført Doris Day-kjole og tynn svart cardigan. Det er 14 grader ute. Det er lite folk ute, gjør jobben min vanskeligere. Fullmåne, så freakene er ute og vandrer. Starter en samtale med en australsk gatemusikant. Han spiller Wonderwall og Hallelujah. Vi liker ham. Jeg jobber mellom 23.00 og 02.00. Det går tregt i kveld.

Alle dissemå jeg kvitte meg med. Gi til fulle folk, som er over 24, ikke for trashy, og ser ut som de vil bruke masse masse penger på drikke. Og det er død-kveld. Det vil si veldig få folk og gi kort til. Jeg må papir-hore meg selv. Gir 15 kort til hver person som vil ha, og snakker unødvendig lenge med fulle menn som vil ha meg med på barer. Det kan være underholdende. Jeg fikk tre roser. Gatemusikanten kalte en mann for "wanker". En mann plukket meg opp og snudde meg opp ned.

Jeg elsker jobben min =)

Time means nothing


This door is always open, This door is always open wide.

12.08.2008

Stockard Channing



Jeg elsker denne damen. Hun har så mye x-faktor at det svir i hornhinnene. Som Rizzo i Grease, tøff, naughty, hawt og følsom. For ikke å snakke om stilen. Pencil-skjørt og sjokkrosa jakke... gimme!!! Også er hun ikke like syltynn som Olivia Newton John heller, men fremdeles med den pittelille midjen og bein fra her til evigheten. Ah,misunnelsen. Også er hun ikke klassisk pen heller, faktisk ikke i det hele tatt, hun er bare... too cool for school... Bortsett fra at hun (in real life) har gått på Harvard og også hatt en rimelig akseptabel skuespillerkarriere (jeg vet det er en apostrof der, jeg gidder ikke, det er natt).

Og fremdeles nå når hun er... godt oppi årene i mangel av nøyaktig årstall, så er hun fremdeles hawt! På den bein i nesen, jeg vet jeg er sexy og mektig og mer kvinne enn du kan klare - måten. Ah, jeg vil være sånn når jeg er på hennes alder. Alle sier Helen Mirren eldes så elegant. Joda, men jeg vil heller eldes skarp i kantene og overflommende av x-faktor.

Og det at hun som 32-åring spilte 18-åring i Grease er også totalt awesome.

08.08.2008

sing



Hvorfor lever jeg ikke i gamle dager? Da menn gikk i high-waistede bukser og bukseseler, de steppet og sang og brukte pomade i håret. Damene gikk i pene kjoler og søte små hatter, og one night stands var ikke snakk om engang, damer var repektert!

Jeg vil bryte ut i sang, ha krøller som ligger perfekt over ene øret, og en midje på størrelse med låret mitt. Jeg vil ha en mann som vil danse og synge med meg, og som bruker uhørt tid og krefter på å woo-e meg. Jeg vil ha Frank Sinatra og Bing Crosby, jeg vil ha middagen på bordet klokken 5, gå med forkle og høye heler til hverdags.

http://bookfaircompany.com/ourfavorites/images/takemeouttotheballgame.jpg

06.08.2008

Friends come and go, but enemies accumulate

Jeg vil ikke høre på livshistorien, jeg er absolutt uinteressert i sykdommen til bestemoren din, grunnen til at du slo opp med kjæresten, hvorfor du hater skolen, hvorfor du elsker skolen. Hvis jeg jobber for deg kan jeg sette opp en hyggelig mine. Jeg kan nikke og smile og spørre de riktige spørsmålene på de riktige stedene. Men egentlig, så bryr jeg meg mer om min mormors undertøy, for det får jeg betalt for å vaske. Ja, jeg er økonomiorientert, penger er gud, og enda bedre, alle tingene penger skaffer. Der har du Bowie, skaperen av gud, djevelen og Skittles (med stor S). Men selv om jeg er glad i the allmighty krone og jobber veldig hardt for å finne på måter jeg slipper å jobbe hardt for å få tak i dem, så trenger jeg ikke mer enn en hule, en sovepose og en kake med no godt i for å være lykkelig.

Jeg liker å klatre i trær, å gå tur, og jeg har absolutt ingen innsikt inn i min egen psyke. For alt jeg vet, er jeg en schizofren med psykoser og sosiale defekter. Men på grunn av min fantastiske uvitenhet lever jeg lykkelig og danser rundt i solskinnet…vent… Bergen… regnet, mens jeg synger Why does it always rain on me. Noen vil kanskje kalle dette en annen type mental forstyrrelse, men if it makes you happy, who cares if it’s... slightly disturbing.

I løpet av mine 18, snart 19 år på denne klumpen med, la oss innse det, hovedsakelig magma, har jeg greidd å finne mennesker som ikke syns dansingen og syngingen er et tegn på en latent sinnssykdom, men som heller joiner meg og legger til et par trommer og en didgery-doo. Det gjør meg glad.

Jeg elsker å gå rundt i byen om natten kledd i bisarre klær, jeg har for eksempel en meget suksessfull tur på byen under beltet kledd i en heller ineffektivt dekkende politiuniform fra kondomeriet. Og en blond parykk. Jeg må innrømme dette er en historie jeg elsker og fortelle, og derfor sannsynligvis forteller alt for mye, men POKKER HELLER, jeg kom inn gratis på Metro. Andre antrekk inkluderer et par tights og en vest som tilhørte min far, ingenting annet enn en stor ullgenser, og sist men ikke minst, et strutteskjørt, body og tupert hår. Noen vil kanskje kalle meg oppmerksomhetskrevende, og jeg ser ikke noe poeng i å være uenig i dette. Det er mest sannsynlig sant, og jeg godtar min egen oppmerksomhetssyke. Hvis min underbevissthet vil ha oppmerksomhet, så skal den faen meg få det.

Jeg tåler ikke koffein og er en hardbarka kaffeavhengig, med et daglig inntak på ca. 5 kopper espresso og en iskaffe. Dette kan bli rimelig upraktisk til tider. Barn er skumle vesener, aldri prøv å omgå dem uten et par sinnspåvirkende stoffer innabords. Gamle mennesker er kjedelige, unntatt min mormor som spiller World of Warcraft. Jenter er skumle, hvis ikke du blir tvunget til å bli kjent med dem, gutter er mye lettere å snakke med.

Jeg blir lett full, ikke fordi jeg tåler lite, men fordi jeg alltid har dårlig tid. Og fordi mennesker rundt meg har en tendens til å synes jeg er søt og uskyldig, så de vil se hvor full de kan få meg. Jeg er ikke søt og uskyldig. Jeg fikk beskjed i 2. klasse om at jeg måtte være snillere med lærerne, fordi de var redde for meg.

Jeg spiser lite og trener mye, fordi jeg liker trening og fordi maten jeg liker alltid er utsolgt eller så har pappa spist den siste. Jeg er innimellom en håpløs romantiker og optimist som liker å se det beste i folk, men som oftest er jeg kynisk og egentlig ganske uinteressert i hjertebokser med sjokolade og kosedyr som sier de er glad i deg. Mesteparten av tiden ser jeg bare det positive i folk fordi da vil det aldri komme tilbake og bite me on the ass. Lat som du liker folk, og de liker ofte deg. Så kan du gjøre narr av dem når du ligger i sengen om kvelden og Ziggy Stardust har spilt ferdig, men du fremdeles ikke sover.

05.08.2008

All I do is kiss you, through the bars of a rhyme



Flytte inn, rydde på plass, kjøpe dopapir og tannpasta, brød og smør. Rydde ting på plass, vaske opp, hente posten og avisen. Gud så mye stress! Og det er litt ensomt. Å gå å legge seg alene i en stor stor seng med overflod av dyner og puter, og alltid bare bruke det øverste fatet i bunken. Det er fint å ikke måtte bekymre seg om noen andre sine ting, og å ha fullstendig kontroll over hvor ting er og hvordan de ser ut, men likevel...

Hadde vært koselig å ha noen på overnattingsbesøk en gang imellom. Noen og lage frokost til og som kunne overtales til å gå ut med søppel.

Jeg er i konstant fare for å få meg en kjæreste kun fordi det føles som riktig tidspunkt, og ikke fordi det er en person jeg har lyst for alt i verden og være sammen med. Men heldigvis har jeg mine følelsmessige sperrer som hindrer meg i å komme i noen som helst fysisk kontakt med noen jeg ikke i det minste har potensiale til å få følelser for.

Og de dukker bare opp en gang i skuddåret.

Jeg vil ha et forhold ikke for forholdets skyld, men fordi det er en person som får meg til å smile. Det er ensomt og rart å bo alene innimellom, men det er alikevel deilig å føle meg hel, jeg trenger ingen andre.

Jeg har bare lyst på.

01.08.2008

Hill deg O skitne tallerken!



Min mor påstår ofte at jeg ikke er helt komfortabel uten en skitten tallerken eller to i min nærmeste omkrets. Jeg må nesten innrømme at hun har et poeng. Det er ett eller annet svært hjemmekoslig med litt rot. Klær som ligger strødd på gulvet, sminke og dicerse papirbiter plassert på strategiske steder rundt meg. Det er hva jeg kaller et bebodd hjem!

Man kan ikke leve i et hus som er nærmest klinisk rent. Hvor er gleder, overrasjeksen, i et slikt hjem, når du ikke kan oppleve å finne en gammel yndlingsgenser langt bak i skohyllen? Du går glipp av de små øyeblikkene da du sovner i en liten klump på gulvet etter å ha lett febrilsk i to timer etter rene sokker. Det finnes ikke en mer avslappet søvn enn det.

Dessverre er det ytterst få voksne mennesker som er enig med meg i dette. Hver gang min far er inne på rommet mitt for eksempel, begynner han automatisk å plukke klær opp fra gulvet. Han tenker ikke over det engang. Jeg husker en traumatisk dag for et par år siden da jeg kom hjem til et rom hvor det ikke lå så mye som en tråd på gulvet!

Jeg måtte jobbe i flere timer for å få det tilbake til det organiserte kaoset som er blitt mitt kjennemerke. Pappa tittet inn etter min heroiske anstrengelse og fant meg sovende oppå en svær kleshaug. Han listet seg og hentet kamera, tok et bilde som nå henger innrammet på kontoret hans, og har ikke ryddet rommet mitt siden.

En ting jeg har lurt på er dette med hybelkaniner. Da jeg først hørte ordet, så jeg for meg søte små ulldotter som hoppet rundt og spiste støvsugere. Jeg, målbevisst som jeg var i syvårsalderen, gikk straks igang med å prøve å gro frem noen av disse morderiske ulldottene. Skuffelsen var stor da alt som skjedde var at jeg utviklet en ganske alvorlig støvallergi. Av den grunn burde jeg kanskje støvsuge oftere? Nei, det var derfor Gud skapte Zyrtec. Eller kanskje det var Norsk Medisin Depot. Uansett.

Som ungdommer flest skyr jeg husarbeid som pesten. Jeg hadde èn oppgave hjemme: vanne blomster. Kort sagt er de pleste plantene rimelig dehydrert. En gang i tiden var jeg ansvarlig for å vaske klær også, men etter at jeg fant en mannlig tanga (jeg bodde på tidspunktet alene med min far), har jeg nektet.

Et genialt triks for å slippe unna husarbeidet, er å gjøre det, men å gjøre det så forferdelig at neste gang gjør foreldrene det heller selv. Det hjelper å knuse en tallerken eller to. Gjør det uansett hvilken oppgave du gjør. Vaske bad; knus tallerken, støvsuge; knus tallerken, henge opp klær; knus tallerken. Jeg garanterer at det er en stund til du må gjøre det igjen.

Jeg har hele mitt liv bare møtt èn person under 40 som faktisk liker husarbeid, og gjør det frivillig og uoppfordret. Da jeg inviterte henne til å se på film, begynte hun å ta oppvasken min! Det gav meg naturligvis rimelig dårlig samvittighet, der stod hun og vasket de skitne grytene jeg hadde oversett i en uke, og jeg følte meg tvunget til å hjelpe til.

Det er ikke gøy å vaske matrester ut av en stor jerngryte som ikke passer i vasken.

Jeg begynte nesten å lure på om gryten og matrestene hadde utviklet et dypt og meningsfullt symbiotisk forhold der de stod i vasken min. Det endte med at jeg stod og så stygt på gryten mens min husmor-esque venninne fikk den ren.

Heldigvis (?) hater de andre tenåringene jeg kjenner husarbeid som om det var matrosdressen mor tvang på dem da de var små. Det er alltid en unnskyldning som ikke er blitt brukt, en tallerken som ikke er blitt knust, det er alltid en vei utenom husarbeidet! Alt du trenger er god fantasi og litt evner som skuespiller.

Hvis du står fast er det alltid den berømte "jeg tar det i morgen" replikken. Men pass deg! Denne har en levetid på maks en uke før foreldrene finner ut at i morgen faktisk er i dag.

En ting du også bør huske på er at de mest tolerante voksne kan bli litt småsur når det er mel i pianoet. Viktig poeng det.

Enda en positiv ting med så å si aldri gjøre husarbeid er at når man faktisk rydder rommet, blir foreldre og kjente gledelig overrasket og forbausende gavmilde. Perfekt tidspunkt til å be om nye sko.

Og nå er jeg flyttet ut og må bo alene. Lære meg å vaske. Frie luftveier lenge leve! Rapport følger.