29.02.2008

kuer, kuer overalt


Skole, utdanning, fremtiden… militæret skal de reise til og. De drar til Frankriket og Italia for å lære språk, og de drar på folkehøyskole på Østlandet for å lære livet. De skal jobbe og de skal feste og de skal leve livet sitt, før den dagen de planlegger å bestemme seg for å bli voksen. Da skal de ha mann og barn, de skal ha hus og jobb, og de skal mimre om tiden før, tiden da de levde. De skal ha planer alle sammen, selv om planen er å gjøre ingenting. Ingen av dem vet hvorfor de planlegger, hvorfor fremtiden er det den er, og viktigere enn fortiden. De vil planlegge for fremtiden mens de lengter etter fortiden, og prøver å leve i det som er nå, alt på en gang. De vil sannsynligvis stoppe opp å tenke over det på et tidspunkt, hva som dytter dem fremover, hva det er som får dem til å vokse, og å vokse opp. De vil tenke over om de egentlig er helt alene i verden, og de vil tenke på om de egentlig er lykkelige, og de vil få lyst til å stoppe opp. Gripe tak i tiden og stoppe alt. Slik at de får tid til å tenke over nåtiden, nå mens det skjer. Sånn at de får tid til å finne ut hvem de er, hva de vil, og hvorfor tiden gjør dem gamle. Men så vil de slutte å tenke, og de vil fortsette fremover. For noe vil distrahere dem, livet vil dukke opp og ta oppmerksomheten bort fra det som ikke er livet. Det som er tanker. Og de stoppet egentlig aldri helt opp. Livet deres vil alltid gå i en rett linje ubrutt linje, frem til det tidspunktet linjen slutter. Og de vil se i mange retninger på en gang, men de vil aldri se seg selv. De skal dra bort og leve, også en gang lenger nedover linjen, skal de slutte med det. Ikke leve lenger. Bare være. Og da er de endelig blitt voksen.

De er rare disse unge menneskene.

24.02.2008

Fields of Sugar

Verden vil være vanskelig. Hvis ikke livene våre er kompliserte, fulle av hjørner, alt for mange smale stier og muligheter som alle ender i å spise is rett fra boksen, så hadde verden følt seg liten og ubetydelig, med en ufullstendig tilværelse. Verden takler ikke at noen finner ro og lykke uten videre. Det skal ikke være sånn, mennesker skal ikke være lykkelig lange perioder av gangen, de skal slite, de skal gråte, de skal lide, og de skal spise is rett fra boksen.

Håpløshet og likegyldighet. Det er der de fleste ender opp. Hvorfor må det være sånn? Etter man har levd en stund så forsvinner poenget littegrann. Alt blir bare rutiner og vaner, og hvis du stopper opp i hverdagen og faktisk tenker over det alt sammen, så er det så alt for lett og bare kaste inn det metaforiske håndkleet og gi opp. Mennesker gjør veldig mye for å slippe unna hverdagen. Vi doper oss, drikker, utvikler psykoser, men det farligste vi gjør er at vi bare kutter av tilgangen til våre egne følelser, vi blir kalde skall som ikke tar oss nær av ting, men som heller ikke ser noe poeng i å hjelpe andre, vi er jo så små og har så lite, hvilken forskjell kan vi gjøre? Og når alle tenker sånn, vel da er vi rimelig godt fucket.

Men så har vi jo pessimistenes syn på verden, fucket er vi uansett. Vi er bare små fluer på en stor kukake, vi har ikke noen sjanse til å bli lykkelig, det er ikke noe poeng i å prøve i det hele tatt. Men la oss ikke forsvinne i de tankebanene, da blir vi bare deprimert. La oss si at vi har en sjanse, en liten mulighet for tilfredsstillelse. La oss late som om det går an å finne en tilværelse som er egentlig ganske gledesfylt fra dag til dag. Hva trenger man for en sånn tilværelse? Folk har så mange forskjellige meninger om akkurat det at det er vanskelig å vite hva du skal mene. Noen vil ha en interessant jobb og økonomisk trygghet, noen vil ha kjærlighet og familie, noen vil bare ha muligheten til å gjøre ingenting, og noen vil ha muligheten til å gjøre alt. Hva skal man egentlig legge vekt på? Tingen er at du kan være lykkelig, men når du er lykkelig er det alltid en fare for at hjernen begynner å kjede seg, og du begynner å lure på meningen med livet, bare for å ha noe å tenke på. Og en ting jeg har funnet ut er at det er absolutt umulig å være lykkelig når man tenker på meningen med livet. Du blir bare overbevist om at det er noe i livet ditt som mangler, og du har sannsynligvis rett. Det er alltid noe som mangler, det kommer alltid til å være noe som mangler. Catch 22. Hvis du ikke er klar over at noe mangler, er du lykkelig, men når du blir lykkelig begynner du eventuelt å tenke, og du finner ut at noe mangler.

Jeg kunne tenke meg å utvikle en hyggelig liten psykose. Kanskje en egen liten verden i mitt eget hode, noe å rømme til hvor du er regissør, direktør, skuespiller og produsent. Ingenting er uforventet, alt er spennende, og hvor du vet alt vil ordne seg til slutt. Men verden er ikke laget sånn at det finnes sånne psykoser. Tilbake til å spise is fra boksen og høre på Eva Cassidy.

02.02.2008

Nowhere-land

I dag var jeg og tok en yogatime langt langt langt pokker i voll ute på Sotra, vi var så langt borte at diskman' min sluttet å fungere og de skrev "skole" med u. Det var som om stedet selv utsåndet en slags protest mot tekniske nyvinninger og gjorde at absolutt alt sluttet å fungere. Busser og bilder kolliderte, brøytebiler stod som monumenter over håpløsheten begravet i en halv meter snø, og det var ikke et menneske å se, bortsett fra en gammel mann som gikk av bussen med meg. Han var høy og grå, med briller og en lang frakk, og jeg er rimelig sikker på at han var kongen over dette langtvekk-landet. Han gikk sånn høflig og stillferdig gjennom snøen foran meg, og det var som om snøen delte seg for ham. Eller opphørte å eksistere øyebikket før han satt ned foten, for så å komme tilbake med et passende fotspor etter han var gått forbi.
Etter timen satt jeg på busstoppet for meg selv og ventet på bussen som aldri kom i mine fantastiske høye boots. Vinteren er virkelig en fantastisk årstid når du er langt, langt ute på landet, med en gammel diskman med en gammel cd med Beatles.