Fields of Sugar

Verden vil være vanskelig. Hvis ikke livene våre er kompliserte, fulle av hjørner, alt for mange smale stier og muligheter som alle ender i å spise is rett fra boksen, så hadde verden følt seg liten og ubetydelig, med en ufullstendig tilværelse. Verden takler ikke at noen finner ro og lykke uten videre. Det skal ikke være sånn, mennesker skal ikke være lykkelig lange perioder av gangen, de skal slite, de skal gråte, de skal lide, og de skal spise is rett fra boksen.

Håpløshet og likegyldighet. Det er der de fleste ender opp. Hvorfor må det være sånn? Etter man har levd en stund så forsvinner poenget littegrann. Alt blir bare rutiner og vaner, og hvis du stopper opp i hverdagen og faktisk tenker over det alt sammen, så er det så alt for lett og bare kaste inn det metaforiske håndkleet og gi opp. Mennesker gjør veldig mye for å slippe unna hverdagen. Vi doper oss, drikker, utvikler psykoser, men det farligste vi gjør er at vi bare kutter av tilgangen til våre egne følelser, vi blir kalde skall som ikke tar oss nær av ting, men som heller ikke ser noe poeng i å hjelpe andre, vi er jo så små og har så lite, hvilken forskjell kan vi gjøre? Og når alle tenker sånn, vel da er vi rimelig godt fucket.

Men så har vi jo pessimistenes syn på verden, fucket er vi uansett. Vi er bare små fluer på en stor kukake, vi har ikke noen sjanse til å bli lykkelig, det er ikke noe poeng i å prøve i det hele tatt. Men la oss ikke forsvinne i de tankebanene, da blir vi bare deprimert. La oss si at vi har en sjanse, en liten mulighet for tilfredsstillelse. La oss late som om det går an å finne en tilværelse som er egentlig ganske gledesfylt fra dag til dag. Hva trenger man for en sånn tilværelse? Folk har så mange forskjellige meninger om akkurat det at det er vanskelig å vite hva du skal mene. Noen vil ha en interessant jobb og økonomisk trygghet, noen vil ha kjærlighet og familie, noen vil bare ha muligheten til å gjøre ingenting, og noen vil ha muligheten til å gjøre alt. Hva skal man egentlig legge vekt på? Tingen er at du kan være lykkelig, men når du er lykkelig er det alltid en fare for at hjernen begynner å kjede seg, og du begynner å lure på meningen med livet, bare for å ha noe å tenke på. Og en ting jeg har funnet ut er at det er absolutt umulig å være lykkelig når man tenker på meningen med livet. Du blir bare overbevist om at det er noe i livet ditt som mangler, og du har sannsynligvis rett. Det er alltid noe som mangler, det kommer alltid til å være noe som mangler. Catch 22. Hvis du ikke er klar over at noe mangler, er du lykkelig, men når du blir lykkelig begynner du eventuelt å tenke, og du finner ut at noe mangler.

Jeg kunne tenke meg å utvikle en hyggelig liten psykose. Kanskje en egen liten verden i mitt eget hode, noe å rømme til hvor du er regissør, direktør, skuespiller og produsent. Ingenting er uforventet, alt er spennende, og hvor du vet alt vil ordne seg til slutt. Men verden er ikke laget sånn at det finnes sånne psykoser. Tilbake til å spise is fra boksen og høre på Eva Cassidy.