Nowhere-land

I dag var jeg og tok en yogatime langt langt langt pokker i voll ute på Sotra, vi var så langt borte at diskman' min sluttet å fungere og de skrev "skole" med u. Det var som om stedet selv utsåndet en slags protest mot tekniske nyvinninger og gjorde at absolutt alt sluttet å fungere. Busser og bilder kolliderte, brøytebiler stod som monumenter over håpløsheten begravet i en halv meter snø, og det var ikke et menneske å se, bortsett fra en gammel mann som gikk av bussen med meg. Han var høy og grå, med briller og en lang frakk, og jeg er rimelig sikker på at han var kongen over dette langtvekk-landet. Han gikk sånn høflig og stillferdig gjennom snøen foran meg, og det var som om snøen delte seg for ham. Eller opphørte å eksistere øyebikket før han satt ned foten, for så å komme tilbake med et passende fotspor etter han var gått forbi.

Etter timen satt jeg på busstoppet for meg selv og ventet på bussen som aldri kom i mine fantastiske høye boots. Vinteren er virkelig en fantastisk årstid når du er langt, langt ute på landet, med en gammel diskman med en gammel cd med Beatles.