Som en eneboer

Det føles bedre å være sint enn å være lei seg. Når du er sint kan du skrike og banne og slenge drit, slå i puter og føle deg righteous. Når du er trist er du bare trist. Og alt du egentlig kan gjøre er å gråte, men det er ikke alltid det hjelper. Når du er trist må du jobbe med å bli glad igjen, jobbe med å komme deg forbi det triste, med å se det positive i ting igjen. Når du er sint kan du rulle deg i det negative som om det var søle, og du en usannsynlig skittelskende liten hund.

Jeg husker første gangen. Da var jeg sinna. Jeg var så sinna at jeg begynte å le, og hoppet ut i søledammen, og ble der også. Jeg var falt ned av hesten, og hesten min var komatøs, jeg så ikke noe håp for å komme meg opp der igjen. Denne gangen lengter jeg nesten tilbake til det. Jeg vet at det er større sjanse for å komme seg videre når du ikke går rundt og drømmer om hevn eller lignende, men hva om jeg ikke vil komme meg videre? Hva om jeg vil bli her for alltid, aldri måtte forholde meg til noen andre, noen jeg ikke kjenner, og ikke forstår. Men det holder ikke det heller. Jeg kan ikke bli her, det gjør for vondt. Kanskje bare komme et lite stykke videre. Slik at jeg får puste igjen, men at det fremdeles er det samme. Kanskje det går an. Kanskje jeg kan prøve. En del av meg håper fremdeles. Og jeg tør ikke drepe den delen. Hva om den aldri håper igjen da?