29.11.2007

Black Dog Fight

Mennesker er idioter. Det overasker meg alltid hvordan folk kan være sjokkerende usensitive og overfølsomme på samme tid, hvordan de kan lese ting inn i en situasjon som du må ha telikinesiske evner for å forstå, samtidig som de ikke ofrer en tanke på en annen situasjon som kommer til å eksplodere foran øynene på dem om tre sekunder og sende maskararester og saltvann blandet med eyeliner mot ansiktet deres med en slik kraft at de er heldig om de har nese etterpå.

Nei, ingen vil egentlig tenke på et problem dersom nevnte problem ikke har en direkte innflytelse på dem og deres liv, de fleste mennesker er egoistiske beyond belief, myself included, selv om de later for omverdenen som om de..bryr seg... oh så mye.... Og når man fortsetter på denne innesluttede fokuseringen på egne problemer og egen smerte (even though det ikke ofte er så mye faktisk smerte å snakke om), så er det alt for lett å falle ned i det svarte lille hullet fyllt med depresjon og med hus i veggene som er fyllt med farger og lys, og hvor du kan kose deg en liten stund, men du må ut av husene og tilbake til hullet ditt til slutt...

Winston Churchill kalte depresjon for en svart hund. En stor svart hund som fulgte etter deg hvor enn du gikk, trampet på drømmene dine, spiste opp stoltheten din, tisset på selvrespekten og bjeffet så høyt at du ikke hørte dine egne følelser. Og det som er rart at selv om den svarte hunden din kan være så utrolig klar og lett å se for deg selv, så er det utrolig vanskelig for andre å legge merke til den... Den gjemmer seg bak rutinene og begraver seg i hverdagen, og til slutt er du så vant til å leve med den at for andre ser det ikke ut som du har mer enn en kaktus og kanskje et par tre gullfisk.

Men så er vi tilbake til start, andre mennesker VIL egentlig ikke se at du har det vondt. For hvis de er klar over at du har det vondt, må de gjøre noe med deg, snakke med deg om det, ett eller annet, ellers så føler de seg ikke som omtenksomme, snille, skulder-du-kan-gråte-på, generellt gode mennesker lenger. Men, sier du, de er jo ikke interessert i å høre på problemene mine? De har ikke mer lyst til å klappe hunden min enn de har til å stikke seg på kaktusen min eller mate gullfiskene når jeg er på ferie. Dette er sant, det kan forekomme at personen du prøver å dele ditt hjerte med begynner å vise tegn på kjedsomhet og begynne sakte men sikkert å skyve fokuset over på noe de selv kan bedre relatere til, slik at de føler det handler LITT om dem alikevel. Hva lærer vi av dette? Hvis du har mistet bestemoren din, ikke snakk om det med noen som har blitt voldtatt. Det er ikke så lenge siden det var et hundeslagsmål her i landet som endte i døden for et menneske. Og svarte hunder kan være voldelige.

2 kommentarer:

Valadares sa...

Men så er der de som faktisk vil høre om hvorfor en har det vondt, selv om de ikke nødvendigvis alltid klarer å opptre like omtenksom og oppmuntrende; de vil bare vite og holdes oppdatert om hvordan en har det, og prøve å gjøre noe med det om både muligheten og nødvendigheten er der.

Thumbelina sa...

jada, men når jeg ranter når jeg er sur er ikke dette så veldig innlysende:P