Annie

Alt jeg vil gjøre er å ringe deg. Fortelle deg hvor mye jeg savner deg og hvor glad jeg er i deg. Eller hvor mye jeg savner og hvor glad jeg er i den personen jeg skulle ønske du kunne være, du kunne være for meg. Den som ikke drakk hver uke, den som ikke jobbet hver dag, fordi at når du har det travelt, trenger du ikke tenke, og når du er full kan du ikke tenke. Men jeg savner den delen av deg og. Den jeg skulle ønske du ikke hadde. Jeg savner lyden av stemmen din. Bare å høre deg le, se deg smile, måten øynene dine åpner seg stort og med et smil i krokene når du ser på meg. Eller da du så på meg. Jeg savner å ha deg å snakke med. Om mine problemer, om dine problemer, om alt og om ingenting. Vi snakket om fremtiden, og jeg var så stolt av deg. Jeg tror ikke jeg sa det noen gang. Hvor stolt jeg er og hvor glad jeg er fordi du har funnet utav det. Du vet. Og du vet at du kan. Jeg savner at du passer på meg, og at du får meg til å gjøre de tingene jeg burde gjøre, selv om jeg ikke har lyst. Jeg savner måten du holder hånden min på, klemmer den hardt, som om jeg kommer til å forsvinne hvis du ikke holder så hardt du kan. Jeg savner selvfølgelig også måten du kysser meg på. Holder meg inntil deg og alt annet mister all betydning. Vi forsvant i hverandre og du holdt meg akkurat slik jeg vil bli holdt. Men mest av alt savner jeg å snakke med deg om viktige ting. Snakke med deg om store ting, fordi det får dem til å føles mindre når jeg deler dem med deg.