09.06.2008

Status Quo



Jeg vil ikke vil ikke vil ikke bli stor! Jeg vet at det kanskje er litt tidlig å bli klar over sin egen dødelighet når man er 18, men nå når jeg blir ferdig med videregående, skal flytte ut, skal gå inn i et nytt kapittel i livet mitt, går det plutselig opp for meg at jeg kommer til å eldes. Jeg kommer ikke til å være ung for alltid, jeg kommer til å få rynker, ansvar, huslån og helseproblemer. Og jeg har aldri egentlig forstått før nå at mine foreldre var på min alder engang. Og det betyr at en eller annen gang kommer jeg også til å være 50 + og tenke tilbake på ungdomstiden min. Og det gjør meg pissredd. Jeg vet ikke hvorfor, på et nivå er jeg redd for at jeg vil tenke tilbake og være skuffet. At jeg vil angre. Eller skamme meg. Eller at jeg vil tenke tilbake til ungdomstiden min og sørge over tapet av personen jeg var da. Jeg vil ikke miste den jeg er når jeg blir eldre, jeg vil ikke sitte om 30 år og lure på hva som skjedde med personligheten min.

Det rare med det er at jeg er også redd som pokker for alle de positive tingene som kan skje meg når jeg blir eldre. Jeg er livredd for å få en jobb jeg liker, jeg er bortimot vettskremt for å møte noen jeg kan forelske meg i, noen jeg kan ha en fremtid med. Jeg er redd for å ha noe å miste. Jeg er ikke forelsket i eksen min lenger, men samtidig vil jeg ikke ha følelser for noen andre, jeg er redd det finnes nye måter å såre meg på, eller nye måter jeg kan såre andre på, som jeg enda ikke har oppdaget. Jeg tenker innimellom at kanskje det bare er lettest å være alene hele livet, å leve på minnene av da det var to. Også kan jeg heller konsentrere meg om meg selv og det jeg ønsker og drømmer om, uten å måtte bry meg, lengte og savne noen andre. Problemet med det er at mine ønsker og drømmer også gir meg lyst til å gripe fast i tiden og aldri slippe, å bare bli akkurat her for alltid. Status Quo. Ikke at jeg er spesielt lykkelig akkurat nå, men det er kjent og det er trygt, jeg er fremdeles ung, og jeg er fremdeles meg selv til en viss grad. Til en viss grad er i hvert fall bedre enn ingenting. Men for alltid er et veldig langt og ensomt stykke tid. Akkurat nå føles ikke ensomhet så ensomt. Det føles riktig, og det føles bra=)

Ingen kommentarer: