Hand me down

Lykke.

Lykke…

L Y K K E

Hm.

Hvorfor er det vanskeligere å ha alt du ønsker deg? Du får de tingene du trodde var det som skulle til for å gjøre deg lykkelig. Også ender du opp med å sitte hjemme alene, ingen alkohol to speak of, utestedene er stengt, og med et data-keyboard med en humørsyk f-tast.

Sex in the City filmen og sjokolademelk. Og Dave Matthews Band (som virkelig eier btw, hvis du er into den emo-eksistensielle shiten. Sånn som jeg tydligvis er for øyeblikket. *Sigh*).

Når alt er fantastisk blir du plutselig redd for å miste det. Du vil nesten kaste alt det gode på søppelhaugen, bare sånn at du vil slippe å miste det. Eller så mistror du livet ditt. Du vet av erfaring at du har det aldri bra. Ikke så bra. Så hvis du finner deg i en situasjon uten noen negative aspekter får du umiddelbare Truman-show vibber. For det skjer ikke. Det har ikke skjedd. Det er sånt som skjer andre folk.

Og jeg vet ikke alltid om jeg vil at det skal skje meg. Jeg vil ikke bli vant til å ha det så fint. Det er bare vanskelig å komme over. Og det kommer til å komme en tid når jeg må komme over det. The human contidion er ikke skapt for konstant ha-det-bra-het. Det ender. Alle tilstander ender. Og jeg vet ikke om det faktisk er bedre å ha hatt noe for så å miste det. Hvis du aldri har det vet du ikke hva du går glipp av.

Charlotte i Sex in the City filmen: ”I’m so happy I’m terrified”.

Å være en alkoholisert gammel dame med masse katter virker ikke så gale. Ikke i forhold til å være virkelig lykkelig, for så å miste det, å leve resten av livet bare i leting etter noe som kan gi deg den følelsen igjen.