KFK and other shit

I 1930-årene fant Thomas Midgley (vitenskapens svar på George W Bush; velmenende, men desverre like inkompetent som beverballer som prevansjon) nye bruksområder for gasser tidligere brukt i blant annet brannslukkningsapparatetr, de kunne erstatte amoniakkgass i kjøle- og fryseanlegg (kjøleskap og frysebokser og slikt that is). Amoniakkgassen var både giftig og brennbar, så disse nye ufarlige KFK-gassene kom som en lettelse for husmødre lei av åfornye testamentet hver gang de skulle lage middag. Midgley demonstrerte gassens fabelaktighet ved å innhalere gassen å så blåse ut et stearinlys (muligheten for at han ikke innhalerte en ting og bare blåste ut lyset med... you know... pusten sin, er tilstede).

KFK står for klorfluorkarboner, og består (obviously) av grunnstoffene klor, fluor og karbon. De ble mye brukt i kjøleskap, spraybokser (hårspray) narkosemidler, løsemidler, og i fremstillingen av blant annet skumgummi. Husmødre med gigantisk hår, narkotikaproblemer og en fetish for skumgummi over hele verden frydet seg fillete.

Etter et par år, however, begynte Midgleys evne til å gjøre alt han tok på om til miljøkatastrofer å vise seg. I begynnelsesn av 1970-årene ble det foretatt forsøk på hva som skjedde med de stabile KFK-gassene når de ble sluppet ut i atmosfæren, noe Midgley overhode ikke hadde tenkt på. Fordi han var en idiot. En velmenende idiot, men fremdeles.

Ved hjelp av teoretiske og matematiske modeller gikk forskere (Sherwood Rowland og Mario Molina) gjennom alle tenkelige reaksjoner KFK-gassene kunne gjennomgå i atmosfæren. Fritidsproblemer? Kanskje, men de reddet verden (eller australske sauer som ble blinde, men po-tay-to po-ta-to.), the geeks shall inherit the earth!

Anyhow. Det at KFK-gassene er så stabile gjør at de kan overleve i lang lang tid uten å bli nedbrutt, og i sitt lange lange liv tar de til slutt seg en liten ferietur til stratosfæren, hvor de begynner å planlegge verdensødeleggelse. Som en hver ferierende pensjonist.

Når KFK-gassene kommer opp til stratosfæren blir nemlig den ultrafiolette strålingen fra solen sterk nok til å bryte av klor-atomet fra KFK-molekylet (alzheimers? Hm, kanskje på tide å gå bort fra pensjonist-metaforen), og kloratomet, en nå fri radikal, binder seg til ene oksygenatomet i ozon, og danner oksygengass og ClO. Det er ikke bra. Vi liker Ozon. Ozon forhindrer en del av solens strålinger til å komme ned her på jordoverflaten til oss, og uten ozonlaget blir sauer blinde i Australia og hopper utfor klipper, og sjansen for hudkreft øker. Blant annet.

Men ikke nok med at klor ødelegger Ozon. ClO ødelegger også ozon. De reagerer med hverandre, og klor går tilbake til å være et fritt radikal, klar til å radikalisere flere ozonmolekyler, og de resterende oksygenatomene har blitt gjenfødt som to oksygengassmolekyler. Slik kan et KFK-molekyl ødelegge ikke bare ett ozon-molekyl, men flere tusen. Fuck Thomas Midgley.

De gjorde en hel del ozonmålinger over Antarktis for å finne ut hvor landet lå (over Antarktis. Men var det nok ozon i dette landet?), og resultatene viste at ozonlaget var blitt sterkt uttynnet etterhvert, og hypotesen om at KFK-gassene begikk genocide på ozonmolekylene ble godtatt, og bruken av KFK-gasser forbudt.

Sidenote: En annen grunn til å mislike (les: skulle ønske han aldri ble født, eller i hvert fall kunne tatt opp maling eller fugletitting eller noe i stedet for vitenskap den inkompetente løken) Thomas Midgley er involvering i innføringen av tetraetylbly i bensin. Tetraetylbly gjorde at motoren ikke lagde bankelyder. Forbindelsen er også meget giftig og gjør at det oppstår blyforbindelser i eksosen. Blyforbindelser i eksosen gjør dette:
Det er en baby. En døende baby. Med blyforgiftning.

Thomas Midgley --> Aged Slimy Moth?