Fork

Det er så på høy tid å flytte ut. Jeg går rundt og er i forbausende godt humør, danser rundt i stuen i undertøyet til høy høy høøøøy Manfred Mann osv, så kommer jeg på at pappa ba meg bake en kake til kjæresten hans bursdag fordi han ikke kan bake… Så jeg må på butikken å kjøpe ingredienser, og hjem å lage kake. Humøret dør, jeg får lyst på mat. Jeg spiser. Humøret blir zombie og dør igjen. Pappa kommer hjem og maser over at det er rotete. Jeg fortrenger en impuls til å stikke en gaffel i øyet på meg selv. Jeg rydder litt. Han sier at når kjæresten hans kommer får jeg ikke lov å se på tv, for hun liker ikke tv-lyd. Jeg fortrenger en impuls til å stikke en gaffel i øyet på meg selv og rotere den rundt et par ganger. Jeg forteller at jeg må ut en tur i 8-tiden. Han blir sur og syns jeg er egoistisk som ikke skal være der på kjærestens bursdag. Fuck det, jeg skulle egentlig jobbe i hele dag likevel og ikke være her i det hele tatt. Jeg sier at sorry, jeg må en tur ut, vi snakker en halvtime, dere overlever. Han maser om at han har flyttet ting for min skyld. Som han ikke har gjort. Han fortalte meg at han, kjæresten og kjærestens datter kom til å spise kake og drikke champagne når jeg kom hjem fra jobb i halv 9 tiden. Han maser om at rommet mitt er rotete. Da vi flyttet inn her fikk jeg det minste rommet med minst skapplass (vi snakker èn kommode og et halvt skap). Jeg. Fikk det minste skapet. Er det logikk i det? Så i og med at jeg har tatt med garderoben fra mamma ned hit for sommeren, ligger det en giganthaug med klær på gulvet, og kommoden og skapet holder på å sprenges. Jeg bakte en fuckings kake.